For første gang har vi statusoversikt over alle jaktbare småviltarter i Norge samla i ett dokument. NINA har sammenstilt data for til sammen 16 pattedyrarter og 37 fuglearter fra en rekke forskjellige kilder. Av disse er henholdsvis 9 og 6 arter betegnet som fremmede arter.

-Dette er et godt faktagrunnlag for den enkelte art og for den kommende revisjonen av jakttidsbestemmelsene, sier forskningssjef i NINA, Hans Christian Pedersen.

For første gang er Jaktstatistikken fra SSB brukt i en større sammenheng og som en del av en helhetlig vurdering. Denne statistikken gir informasjon om jaktuttaket for de ulike artene helt tilbake til 1971/72.

-Men selv om den omfattende rapporten nå gir et solid kunnskapsgrunnlag for mange arter, så har vi fortsatt kunnskapshull. Blant annet så vet vi lite om bestandsutviklingen for mange av andefuglartene som hekker i innlandet, påpeker Pedersen

Basert på gjennomgangen av tilgjengelig informasjon og data om de enkelte artene presenterer rapporten utfordringer og kunnskapsbehov for hver av disse. Vurderingene er gjort i lys av rådende kunnskapsstatus innenfor økologisk forskning generelt og vurdering av bestandssituasjon spesielt. For å sikre en bærekraftig høsting er det for flere arter pekt på behov for mer forskning, nye forvaltningstiltak eller spesielle informasjonstiltak.

Det er bare de artene som er jaktbare i dag som er vurdert, arter som kan være i posisjon til å bli jaktbare er ikke vurdert. Hvitkinngås er et eksempel på dette, her gis det nå tillatelser til å skyte skadegjørende fugler i flere fylker, men arten er ikke omtalt i rapporten.

Mange jaktbare fuglearter

Vi har god informasjon om både grågås og kortnebbgås, mens datagrunnlaget for kanadagås er mangelfullt på mange områder. Med reduserte bestander for mange jaktbare arter ser mange gjess som en viktig fremtidig jaktressurs. Grågåsa kan starte høsttrekket før ordinær jaktsesong, derfor lages det nå lokale forvaltningsplaner med tidligere jaktstart. For kortnebbgås er det utarbeidet en egen internasjonal forvaltningsplan med mål om å holde total hekkebestand på 60 000 individer gjennom jaktuttak i Norge og Danmark. Her vil jaktuttaket kunne justeres i forhold til dagens forvaltningsmål.

I noen områder overvåkes flere andefuglarter gjennom årlige tellinger av overvintrende fugler, men vi vet ikke hvor representative disse er for bestandsutviklingen i Norge. For andefugler som primært hekker i ferskvann er det langt mindre jaktuttak de siste årene. Årsakene til dette er ukjent, men det kan skyldes både endringer i endenes forekomst i tid og rom, endringer i forvaltning, eller endring i jaktutøvelsen.

Jakt på ærfugl er tillatt i noen fylker på Østlandet og det er trolig ærfugler fra norske hekkebestander det blir jaktet på. Havelle, svartand og ærfugl er vurdert som nær truet (NT) på den norske rødlista for 2015. Disse artene, med unntak av svartand, finnes også på andre nasjonale og internasjonale rødlister, derfor kan jaktbegrensende tiltak være aktuelt.

Rypejakt er fortsatt den type småviltjakt som engasjerer flest småviltjegere i Norge. Fellingstallene har gått til dels sterkt tilbake de siste 15-20 åra, og både lirype og fjellrype er nå oppført som nær truet (NT) på den norske rødlista for 2015. For alle skogshønsarter er det innført restriksjoner på jaktutøvelsen, og rettighetshaverne har foretatt nødvendige reguleringer for å gjennomføre en bærekraftig forvaltning. Vi har god kunnskap om jaktas betydning for lirypebestandens utvikling, men det mangler tilsvarende informasjon for de andre skogshønsartene.

For jerpe, storfugl, orrfugl og fjellrype bør omfanget av takseringer økes og innarbeides i de årlige hønsefugltakseringene som nå inngår i Hønsefuglportalen.

Det er tillatt å jakte på toppskarv i de fire nordligste fylkene, inkludert noen kommuner i Sør-Trøndelag. Jaktstatistikken viser imidlertid at det felles toppskarv i langt flere fylker og kommuner enn det jakttidsforskriften tillater. Årsaken til dette er ukjent, og det kan det være behov for å vurdere om jakttidene på toppskarv skal justeres i tråd med at bestandsutviklingen nå er positiv i Sør-Norge. Det er relativt få felte toppskarv, og feil artsbestemmelse, dvs. at toppskarv artsbestemmes til storskarv, kan være en årsak til at det er lave fellingstall for toppskarv sammenliknet med storskarv.

De to jaktbare måkeartene gråmåke og svartbak ser ut til å ha hatt en negativ bestandsutvikling siden slutten av 1990-tallet. Bestandene av disse artene bør følges nøye og forvaltningstiltak må vurderes.

Den felles fortsatt en god del rugder, spesielt på Sør-Vestlandet, selv om jaktuttaket de seinere åra er redusert. Om dette skyldes en bestandsnedgang i Norge er ukjent, men for Skandinavia ser det ut til at rugdebestanden er relativt stabil.

Ringdue er en viktig jaktressurs særlig på Østlandet. Bestanden av ringdue synes å ha vært relativt stabil i siste 10-årsperiode selv om jaktuttaket har vært redusert.

Kråkefuglene nøtteskrike, skjære, kråke og ravn beskattes i relativt stort omfang. Motivasjonen til å jakte på disse artene er trolig mest av viltstellmessig karakter. Vi har i dag «kunstig» store bestandene av kråkefugler som et resultat av bedre tilgang på mat, spesielt vinterstid. Her er det viktig å følge med også på grunn av at kråkefuglenes er viktige predatorer på andre viltarter.

Mer rev og mindre hare

Rødreven har en økologisk nøkkelfunksjon i mange av våre økosystemer, og god kunnskap om rødrevbestanden er derfor viktig for forvaltning av mange andre arter. Men vi mangler helhetlige registreringer av rødrevbestanden i Norge. En mulig metode kan være snøsporing, men mer lovende er etablering av overvåking med viltkamera, som kan brukes til bestandsregistrering av mange småviltarter. Jakt på rødrev bør motiveres ut ifra at rødreven er et interessant jaktobjekt og at revejakt har lange tradisjoner i Norge.

For alle de jaktbare mårdyrene finnes tilgjengelig jaktstatistikk fra SSB, men på samme måte som for mange andre arter, mangler vi kunnskap om denne statistikken reflekterer bestandene for røyskatt, mår og grevling på en god måte. Også for røyskatt og mår kunne en mulig metode være snøsporing, men det er trolig like effektivt og enklere med viltkamera.

Prisene på viltskinn har de siste tiårene falt svært mye. Røyskatt og mår blir derfor i dag hovedsakelig jaktet og fanget som ledd i predatorkontroll og ikke for pelsens skyld. Imidlertid bør nok jakt og fangst primært motiveres ut ifra at disse artene, i likhet med rødrev, er interessante jaktobjekt i seg selv og at jakt og fangst har lange tradisjoner i Norge.

Jaktstatistikken viser en betydelig nedgang i antall skutte harer de siste 10-20 åra. Haren er nå ført opp som nær truet (NT) i rødliste for Norge i 2015. Årsakene til denne bestandsnedgangen er ukjent og kan ha flere årsaker. Men siden vi ikke vet hvor stor harebestanden reelt sett er blir det vanskelig å si noe om hvor stor andel av bestanden som hvert år skytes. Ser en på store områder er det likevel grunn til å tro at jaktuttaket er forsvarlig.

For bever har avskytningstallene avtatt siden årtusenskiftet, men det er ukjent om dette er tegn på bestandsnedgang. I forvaltningssammenheng er dette viktig å belyse bl.a. for å vurdere betydningen av jaktuttaket lokalt og regionalt.

Jaktbare fremmed arter

Flere fremmede pattedyrarter; kanin, beverrotte, dåhjort, mufflon, finnes bare svært sporadisk og i tilknytning til lokale rømminger og/eller utsetting. Artene vil kunne være en trussel for stedegne arter og det er derfor viktig å få oversikt over antall rømminger og at vi gjennom jakt hindrer spredning. Viltkamera kan være nyttig også her.

Bisam, mårhund, sørhare, villsvin og ikke minst villmink, vil kunne påvirke stedegne arter og økosystem negativt og bør derfor overvåkes og beskattes for å hindre spredning. Villmink er etablert i norsk natur og jaktstistikken viser hvordan bestanden har utviklet seg. Det er uklart i hvilken grad denne statistikken reflekterer den totale bestanden og om den inkluderer organiserte uttak av mink som i dag kan rapporteres både på Rovbase og Artsobservasjoner.

Mens kanadagås finnes hekkende mange steder i landet og har etablert en levedyktig bestand, finnes arter som stripegås, knoppand, mandarinand og stivhaleand bare sporadisk forekommende og sjelden hekkende.

Mens fasan tidligere fantes flere steder i Sør-Norge har omfanget av utsetting avtatt og fasan finnes nå bare få steder på Sør- og Østlandet.

Les hele rapporten her:

Pedersen, H.C., Follestad, A., Gjershaug, J.O. & Nilsen, E. 2016. Statusoversikt for jaktbart småvilt- NINA Rapport 1178. 258 s

Jaktbart småvilt

Fugler

Kortnebbgås, grågås, brunnakke, krikkand, stokkand, toppand, ærfugl, havelle, svartand, kvinand, siland, laksand, jerpe, lirype, fjellrype, orrfugl, storfugl, storskarv, toppskarv, heilo, rugde, enkeltbekkasin, gråmåke, svartbak, ringdue, gråtrost, rødvingetrost, skjære, nøtteskrike, kråke, ravn

Pattedyr

Rødrev, røyskatt, mår, grevling, hare, ekorn, bever

Fremmede arter

Mårhund, villmink, sørhare, kanin, beverrotte, bisam, villsvin, dåhjort, muflon, kanadagås, stripegås, knoppand, mandarinand, stivhaleand, fasan

Kilde: Norsk institutt for naturforskning (NINA)