Ronja Antonie ble bare 22 år gammel. Etter en lang kamp utløst av et traumatisk overgrep, orket hun ikke mer og tok sitt eget liv.

– Ronja var ei rolig og livsglad jente som hadde stor omsorg for andre. Hun var kanskje det ærligste mennesket jeg vet om, forteller mamma Christin Silderen. Men etter overgrepet forandret alt seg. Og da saken ble henlagt av politiet, ble det bare verre.

– Hun trakk seg inn i seg selv, sluttet å ha kontakt med andre og ble veldig, veldig mørk. På den tiden bodde Ronja med samboeren sin på Stjørdal, men i løpet av våren i fjor ble tilstanden hennes så alvorlig at vi sammen bestemte oss for at det var best at hun kom hjem til oss i Selbu for en periode.

Saken fortsetter under lydklippet

Sterkt personvern

Etter at saken ble henlagt, oppsøkte Ronja hjelp hos psykolog.

– Ronja følte ikke at hun gikk over ens med psykologen og det førte til at situasjonen ble enda vanskeligere for henne. Hun fikk dårlig samvittighet overfor behandleren og dermed klarte hun ikke å be om å få en ny psykolog, sier Christin og sier at dette er en del av det komplekse bildet som etterhvert ble Ronjas virkelighet.

– For meg ble dette svært vanskelig. Jeg snakket jo med Ronja hver eneste dag i timesvis og hun fortalte meg ting hun ikke ville fortelle psykologen. Da jeg så kontaktet hjelpeapparatet direkte, fikk jeg vite at siden Ronja var over 18, måtte hun få beskjed om hva jeg fortalte og dermed ville jeg mistet Ronjas tillit dersom jeg gikk bak ryggen hennes. Dette bant meg på hender og føtter, sier hun og mener at personvernet i slike tilfeller er for sterkt.

Det verst tenkelige

Så en dag i fjor sommer, ble Christin og familiens verste mareritt virkelighet. Ronja tok sitt eget liv.

– Hun hadde bodd hjemme hos oss i to måneder og vi trodde faktisk det gikk bedre. Ronja selv var positiv og mente det var på tide å dra hjem til samboeren igjen. Christin forteller at hun hadde voktet datteren som en hauk de to månedene hun bodde hjemme.

– Hun hadde lovet meg at hun ikke skulle ta livet sitt. Likevel sjekket jeg henne konstant hver natt. Av en eller annen grunn trodde jeg ikke at hun ville komme til å gjøre dette på dagtid. Men det gjorde Ronja. Raskt.

– Det knuser deg som menneske å oppleve å finne en av dine kjæreste på den måten. Og etter at sjokket gir seg, kommer virkeligheten og med den følger tabuer og et støtteapparat som ikke fungerer.

Mangelfult støtteapparat

Det som møtte Christin etter at Ronja tok sitt eget liv, var et støtteapparat hun mener ikke fungerer.

– Det er vanskelig å forklare hva som skjer med deg når du opplever noe som dette. Du går inn i en sjokktilstand der du på en måte fungerer en stund fordi det er så mye som må ordnes. Så kommer støtteapparatet inn og du får hjelp i den første tiden. For oss varte det tre uker. Hun mener dette virker mot sin hensikt.

– Jeg har ingen ting vondt å si om hun som hjalp oss. Hun gjorde sitt beste. Det er lovverket Christin mener det må gjøres noe med.

– Det er når all viraken legger seg at du trenger støtte og hjelp. Vi har det verre nå, ett år etter, enn i den første fasen. Nå er vi bare oss selv, alt det praktiske er gjort og det hele synker inn.

Tabu

I tillegg til et mangelfullt støtteapparat, opplevde familien at det fremdeles er tabu knyttet til selvmord, noe etterlatte får kjenne på.

– Jeg trodde virkelig ikke det var slik i dag, men så har jeg heller aldri tenkt så mye over det, har aldri trodd at jeg skulle befinne meg i en slik situasjon. Hun forteller om det hun har opplevd som hvisking og tisking og rykter om det som skjedde.

– Jeg har opplevd at folk som ikke kjenner oss godt har vært mer imøtekommende enn nære bekjente. At de som har stått familien nærmere har hatt vanskelig for å vite hvordan de skal takle noe som dette sier hun og berømmer samtidig Ronjas venner.

– Jeg har hatt mange fine samtaler med dem som sto Ronja nærmest og det setter jeg utrolig stor pris på, smiler hun.

Vil hylle

Nå ønsker Christin å hylle Ronjas liv.

– Livet må gå videre og jeg vet at Ronja ikke ønsker at vi skal sitte og gråte. Samtidig ønsker jeg å sette fokus på det jeg mener er et mangelfult system og tabuer som fremdeles befinner seg rundt denne problematikken. Hun forteller at hun ønsker å arrangere en støttekonsert.

– Ronja elsket musikk. Nå håper jeg at vi kan få i stand en feiring av Ronjas live og som også tar for seg det alvorlige med dette, både når det gjelder mennesker som står i fare for å ta sitt eget liv, lovverket rundt personvern og hjelp til etterlatte, avslutter Christin Silderen.

I 2017 var Ronja et av omlag 500 mennesker som hvert år tar sitt eget liv i Norge. Det er dobbelt så mange som dem som mister livet i trafikken i løpet av et år.