Svært mange møtte fram ved minnesmerket i Hommelvik, for å minnes de falne etter terroren 22. juli 2011. Arrangementet er et samarbeid mellom Malvik kommune og Malvik Arbeiderparti, og det er bestemt at dagens skal markeres hvert år. Kristin Nybrodahl er leder i Malvik AUF og holdt appell før hun la ned krans ved minnesmerket.

- Jeg var bre 10 år da dette skjedde og jeg fikk med meg det aller meste. Jeg ble ikke redd i utganspunktet, men etter hvert, da det sank inn, kom frykten og jeg trodde ikke jeg skulle komme til å engasjere meg politisk og i hvert fall ikke at jeg skulle reise på leir på Utøya, sier Nybrodahl.

- Men det viktigste er å overvinne frykten og å bevare minnet om det som skjedde, slik at vi ikke glemmer og slik at oppvoksende generasjoner får kunnskap om dette, sier Kristin Nybrodahl .

Saken fortsetter under lydklippet:

Åpent demokrati

Også varaordfører i Malvik, Ole Herman Sveian, holdt appell så vel som å legge ned krans. Han la vekt på det åpne demokratiet og hvordan dette ble truet den skjebnesvangre sommerdagen i 2011.

- Det vakte oppsikt over hele verden hvordan vi i Norge møtte denne hendelsen. Det at vi samlet oss til stille markering og protester i gater og på torg hvor rosene var det framtredende symbolet og hvor rosetogene etter hvert ble et begrep, er noe jeg mener er et kvalitetsstempel på det norske samfunnet. Det er også noe vi ser at andre land har adoptert ved lignende hendelser i ettertid, sa Sveian. – Fordi om vi skal respektere hverandre og hverandres meninger, trenger vi ikke og klarer vi ikke, å være enige om alt. Det at vi klarer å bruke ord i stedet for våpen og vold er derimot viktig for at mennesker skal oppleve at vi finner gode løsninger som gir utvikling og trygghet, konkluderte Sveian.

I tillegg til appellene, sang Torstein Fosmo for forsamlingen. Leder i Malvik Arbeiderparti, Anne Synnøve Mostervik, ledet arrangementet.

Bekransning: Varaordfører i Malvik, Ole Herman Sveian, la ned krans ved minnesmerket etter de som falt 22. juli 2011. Foto: Anne Gundersen

Les Kristin Nybrodahls appell:

Ett år har gått siden vi var samlet her sist. Det er fint å se at samholdet fortsatt står sterkt sju år etter dagen som skulle endre alt. Ett år har gått, men det siste året har også vært preget av terrorangrepene 22. juli 2011. På nytt blir vi minnet om de grusomme handlingene som skulle frarøve 69 mennesker på Utøya, og 8 mennesker i Regjeringskvartalet, livet.

Da filmen om «Utøya 22. juli» hadde premiere i vår, var min lillebror 10 år - like gammel som det jeg var denne fredagen i 2011. Alle husker vi dagen hvor vi som samfunn ble satt på den største prøven siden andre verdenskrig. Alle husker vi følelsen av å ikke forstå, sorgen og redselen. Som 10-åring ble jeg redd. Aldri skulle jeg melde meg inn i AUF, og jeg skulle aldri besøke Utøya. Derfor var jeg så bestemt på at min lillebror ikke skulle se filmen om Utøya, hvor du i 72 minutter lever deg gjennom et sant helvette som du vet var virkeligheten en fredag for sju år siden. Ved å la min lillebror se filmen, var jeg redd for at han skulle tenke det samme som meg: at han aldri kom til å engasjere seg.

I sin tale fra Rådhusplassen var Jens Stoltenbergs beskjed til ungdommen klar: nettopp at ungdommen måtte fortsette å engasjere seg. Ved å engasjere oss hedrer vi det frie ord, demokratiet, åpenheten - alt det gjerningsmannen gikk til angrep på. Ikke minst hedrer vi de 69 bankende hjertene på Utøya som drømte om å bidra til en bedre verden.

Fire år tok det før jeg meldte meg inn i AUF - et unikt fellesskap og en avgjørelse jeg aldri kommer til å angre på at jeg tok. I fjor sommer reiste jeg sammen med min beste venn til Utøya sammen med 100 engasjerte, unge, forventningsfulle trøndere. Det at AUF i 2015 tok tilbake øya, ble for meg det riktige. At Utøya fortsatt er et sted for engasjement og demokratisk debatt er verdifullt, men etter 22. juli er Utøya også et sted for å minnes de vi mistet.

Utøya er også blitt et sted for å lære. For å unngå et nytt 22. juli er det viktig å lære om hvorfor. Førsteklassingene som begynner på skolen til høsten var ikke født 22. juli 2011. For denne generasjonen er det viktig at vi forteller historien. Vi skal fortelle historien, slik at 77 uskyldige menneskers historie aldri blir glemt.

Sju år er ikke lang tid, men senest i vår kunne det virke som at historien var glemt. Sammen tar vi et oppgjør med konspirasjonsteoretikere og nettroll, men til sist mener jeg at vårt beste motsvar handler om å skape refleksjon hos fremtidige generasjoner. Refleksjon rundt temaer som hat, rasisme og ondskap. Igjen velger jeg å sitere Jens Stoltenberg: «Det blir et Norge før og et etter 22. juli, men hvilket Norge bestemmer vi selv.»

Aldri skal vi glemme samholdet vi følte på som nasjon i dagene etter 22. juli. Den omsorgen vi viste for hverandre som medmennesker viste hvordan vi i fellesskap taklet sjokket, fortvilelsen, sorgen og savnet. Mens gjerningsmannen valgte feighet og tok til våpen, valgte vi ordene, kjærlighet og roser.

I dag minnes vi 77 mennesker som kjempet for et levende demokrati og et samfunn preget av åpenhet og toleranse. Som trøndere minnes vi 8 AUF-ere som aldri kom hjem igjen. - Aleksander Aas Eriksen, 16 år fra Stjørdal. - Emil Okkenhaug, 15 år fra Levanger. - Lene Maria Bergum, 19 år fra Namsos. - Sondre Kjøren, 17 år fra Orkdal. - Gizem Dogan, 17 år fra Trondheim. - Snorre Haller, 30 år fra Trondheim. - Håkon Ødegaard, 17 år fra Trondheim. - Christopher Perrau, 25 år fra Malvik.

Før jeg avslutter, ønsker jeg å lese et dikt som ble skrevet av Frode Grytten i ukene etter 22. juli.

«etter at vi blei sprengt i filler

etter at fredagen fall ut av hendene på oss

etter at vi måtte lære oss norsk på ny

etter at sorga strekte seg heilt opp til håret

etter at dagane tok til å regne ned over oss

orda overlever ein 9mm glock

kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe

å halde hender er mektigare enn ladegrepet

eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat

eit vi er så mykje meir enn eit eg

det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det

ferja skal frakte fleire bankande hjarte over

telta skal bli slått opp på grønt gras

morgonsola skal kysse øya vaken

hei, hei, på tide å stå opp og endre verda»

Takk.