Her er uttalelsen fra landsstyremøtet i USS:
Landsstyret i Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) viser til den senere tids ordføreropprop med brev til statsministeren, hvor mer enn 150 ordførere fra alle partier uttrykker sterk misnøye med rovviltforvaltningen og de problemer den påfører beitenæringen og berørte lokalsamfunn. Landsstyret er sterkt bekymret for at tilliten til rovviltforvaltningen synes å være brutt.
Rovviltforvaltningen skal skje innenfor de rammer Stortinget har vedtatt i rovviltforlikene fra 2004 og 2011. En overordnet målsetting i de to forlikene var Stortingets pålegg til regjeringen om å iverksette tiltak for å dempe konfliktnivået, som ble ansett uakseptabelt høyt. Dette ble uttrykt blant annet slik i forliket fra 2011:
«All forvaltning av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Videre skal det legges vekt på regional forvaltning, respekt for eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet … Rovdyrforvaltningen må baseres på en politikk der hensynet til å sikre overlevelse til alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet innenfor den todelte målsettingen.»
De rapporter som er kommet i sommer, viser at konfliktnivået i store deler av landet er for høyt og at den nødvendige tilliten til rovviltforvaltningen ikke er til stede. Ordførernes opprop viser at konfliktnivået mellom brukere, berørte lokalsamfunn og staten snarere er forsterket enn dempet.
I rovviltforlikene har Stortinget gitt anvisning på flere konfliktdempende tiltak, som forvaltningen ikke synes å etterleve. Landsstyret vil nevne noen eksempler, som langt fra er uttømmende:
Stortinget har forutsatt at prinsippet om differensiert forvaltning praktiseres tydelig, og at det i beiteprioriterte områder: «(...) er lav terskel for å ta ut rovdyr som kan gjøre skade». Den lave terskelen skal ikke bare praktiseres når skade er inntruffet, men allerede i vurderingen av om skadeforebyggende fellingsvedtak skal treffes. Flere rovviltnemnder er bedt av departementet om å revurdere sine forvaltningsplaner med sikte på utvidelse av rovviltprioriterte områder blant annet for bjørn. Når det gjelder bjørn viser landsstyret til 2011-forlikets pkt 2.2.14: «Det legges til grunn at virkeliggjøring av bestandsnivå for bjørn ikke vil kreve areal ut over omfanget av dagens yngleområder.» Og der bestandsmålet ikke er nådd «(…) skal oppbyggingstakten ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukere og lokalsamfunnene generelt», jf forskriften pkt. 2.1.3 Et hovedgrep i forsøket på å dempe konfliktnivået i rovviltsakene har vært involveringen av de regionale og lokale forvaltningsnivåer i forvaltningen. Etableringen av de regionale rovvilt-nemnder har vist seg vellykket, både som planmyndighet og som vedtaksmyndighet. Landsstyret ser med bekymring på at nasjonale rovviltmyndigheter i stadig større grad tilsidesetter nemndenes arbeid. De regionale rovviltnemndene er gitt hovedansvaret for forvaltningen av våre rovdyr, jf rovviltforskriften § 5, og er det viktigste kontaktpunktet mellom de berørte lokalsamfunn og brukere og nasjonale forvaltningsmyndigheter. Det fremgår eksempelvis av 2011-forliket at «(...) rovviltnemndenes syn skal tillegges betydelig vekt» også i tilfeller der bestandsmålet ikke er nådd. Landsstyret finner det påkrevet å be om en snarlig dialog med regjeringen med sikte på å gjenopprette den tilliten til rovviltforvaltningen som Stortinget har ansett helt nødvendig for å kunne gjennomføre den ønskede rovviltpolitikken.