Innlegget ditt kan sikkert oppfattes tilsynelatende inkluderende og lite støtende. Til og med velmenende og balansert.
Som tilhørende i reindrift, både kulturelt og næringsmessig, tillater jeg meg derfor å kommentere leserbrevet ditt med mitt syn på saken. Ikke fordi dine argumenter er enestående, eller fordi brevet fremstår som et sosialt pressmiddel. Ei heller fordi brevet viser ditt nivå av reindriftsforståelse. Mest av alt for at du unnlater å tak i den store rosa elefanten. Eller rettere sagt. Du deler opp en lignende elefant og fordeler den til alle.
Først noen korte kommentarer til dine uttalelser i anledning saken. En løpende dialog er ikke en automatisk åpning av løypa. Det vil i så fall kalles monolog.
Du skriver at alle involverte parter er tjent med en åpning i påska. Hvis du inkluderer reindrifta som en part, så er selvsagt den ikke tjent med det.
Når det gjelder omdømme, tror jeg ikke reindrifta vil veie det tyngre enn dyrevelferd.
Omdømme kunne det forøvrig vært skrevet meget om. Både hvordan det skapes og fremstilles. Og det er kanskje flere andre involverte parter som er avhengig av et visst omdømme.
Jeg stiller meg undrende til at det er så lite forståelse for dyrevelferd, næring og kultur. At rekreasjon så til den grad søkes å ha fortrinnsrett, selv i kalvingslandet. At man søker å endre tidligere forutsetninger, så tvil om reindriftsfaglige vurderinger, og bruke argumenter for å vedlikeholde og forsterke et sosialt press.
Så til den rosa elefanten. Det som føyer dette inn i rekken av negativt press ovenfor reindrift og samer, er det du unnlater å nevne ved dens egentlige navn og vesen. Det som er foranledningen til at du skriver om hets og sjikane.
Hets og sjikane på sosiale medier kom utelukkende fra en side. Dette er meget vel dokumentert. Tilsvarene kan vanskelig forståes som annet enn nettopp det. Tilsvar. Forsvar. Debatten føyer seg inn i det man nå kan kalle tradisjon.
Etter mitt syn burde lokalpolitikere i fjellregionen heller løfte denne vedvarende/gjentakende holdningsproblematikken. Denne kommer særlig til overflaten med en gang det nevnes rein, samisk, skuterløyper. Er det vanskelig å se, at denne og de fleste av disse debattene inneholder elementer av fordommer, mistenkeliggjøring, latterliggjøring, marginalisering og stigmatisering?
Den rosa elefanten er angrep på en bestemt folkegruppe, kultur, verdisyn og næring. Utenfra ville dens navn kunne blitt kalt samehets.
Av erfaring vet jeg at dette påvirker individer. Voksne og barn. Den har helse- og samfunnsmessige konsekvenser.
Hvor lenge vil lokalpolitikere i Fjellregionen, og media for den saks skyld, gå god for/unnlate å ta tak i dette? Til og med etter Rørosbygdenes Skogeierlag ble rikskjendiser i Nytt på Nytt i 2009, ble det unnlatt å behandle dette som en indikasjon på et reelt problem. Det ble også da manet til besinnelse mellom alle parter. Selv om det også her kun var en part som stod for hetsen. Heldigvis er det langt mellom like famøse utspill, men skal man lese ut ifra sosiale medier, kommentarer og likes, er det dessverre utbredte negative holdninger.
Skal dette være en tålt del av en ytringsfrihet, eller eksempelvis «skuterløypedebatten»? Er dette så kollektivt aksepterte holdninger, at ingen andre enn de det går utover tar notis av dette? Tør man ikke å adressere problemet grunnet sterke krefter? Hvorfor er det greiere å foreta en forenklet og urettmessig skyldfordeling?
Om politikere mot formodning er uvitende om denne holdningsproblematikken, anbefaler jeg å søke litt dybdeforståelse, gjerne med et mellommenneskelig og psykososialt perspektiv i bakhodet. Et historisk perspektiv skader vel heller ikke.
Ikke unnlat å ta et mer helhetlig samfunnsansvar. For alle grupper. Også de mindre. Lokalpolitikere er også avhengig av et omdømme.
Eller er nettopp det en del av utfordringen?
Buerie Påaske!
Mattis Danielsen Guevteli Saemieh NSR
