«Det er ingenting i verden så stille som sne», skrev Helge Rode i 1896. Han kom fra en tid uten flystøy, biler eller snøskutere. For meg oppleves vel timene etter klokken 18 den 12 mars 2020 som det tidspunktet jeg kanskje for første gang opplevde hvor stille snø kan være.
Hverdagen stoppet plutselig opp. Inne satt jeg. Jeg skulle jobbe hjemmefra. Sønnen min måtte fra en dag til en annen tilpasse seg hjemmeundervisning og de forventningene det medførte. Jeg har jo jobbet hjemmefra mange ganger, men nå, ja nå ble det med ett annerledes.
Selv i en travel hverdag, der jeg har haugevis av fritidstilbud og aktiviteter, elsker jeg vinter. Jeg elsker snø. Tilgang til en skiløype er for meg utrolig viktig. Jeg har i årevis lokket, lurt, og også truet ungene mine med meg på tur i all slags vær. Jeg elsker å være ute selv om det ikke er snø. Sommer, vinter, høst og vår. Nå er ungene store. De drar selv på turer. Henter skiene sine, ryggsekken teltet. De kan dra på tur og liker det. Liker det fordi de kan det. Fordi de korte turene i marka og skiløypa ga mestring. Troen på at de kunne klare å nå toppen, gå lengre eller bare nyte gleden av å være ute.
Ikke bare arbeidsplassen og skolene stenger, idrettslaget, pianotimene, kinoen, frisøren, ja alt stenger. Jeg skjønner at det er smart å holde seg unna folkemengder. Jeg skjønner, men jeg lider. Friheten min er borte. Frykten har tatt overtak. Jeg vet jo at når jeg er stressa eller sliten er det ekstra vanskelig å ta vare på seg selv. Ekstra vanskelig å komme seg ut. Men i hverdagen, som nå, så vet jeg at en tur ut klarner hodet. Det gir livsglede, endrer fokus, ja det bygger opp min indre styrke.
Det har aldri vært viktigere å komme seg ut enn akkurat nå. Om det er sant eller ikke, så tror jeg at glede, mestring og fysisk aktivitet påvirker immunforsvaret. Jeg har vel aldri hatt mer bruk for det i dag. Anbefalingene fra helsemyndigheter og kommunene er at vi skal komme oss. Bruk marka. Ta turer i nærområdet. Bruke skiløypene. Den fineste tida er senvinteren. Dager da sola igjen begynner å klatre på himmelen. Den fineste tida er nå. Kom deg ut. Vis hensyn. Og husk, vi er alle i samme båt. Selv de sprekeste skiløperne fortjener et «Hei», når de pesende passere, tilsynelatende uten tanke for annet en pulsklokka. Det er ikke sikkert at de har noen som venter hjemme. Det er ikke sikkert de har møtt noen andre i løpet av dagen de heller. Hils! Si HEI! Smil. Hold avstand og vis omsorg.
Takk til Holtålen løypeforening som virkelig har gjort sitt i hele vinter for at alle som vil skal kunne komme seg ut på tur. De kjører løyper som folk rent faktisk ser ut til å ville bruke. Aldri før har jeg møtt så mange i skisporet som de siste 3-4 ukene. Et godt lokalt tilbud til rekreasjon og fysisk aktivitet har aldri vært viktigere. Hold skisporene åpne og gi oss livsglede og litt sosialomgang i en tid vi alle blir satt på prøve. Kanskje kan vi igjen nyte gleden av stillheten ved snø.
Gro-Anita Mortensen
