Terje Østby
I starten av sommeren tok min medAUF-er Martin Hage Stjern opp problemet med lekser, klasseforskjellen de skapte og vanskene det skaper i det sosiale livet. Konsekvensen av dette var at når en lærer på Røros Ungdomsskole leste dette innlegget, ble det innført en form for selvstudier med fokus på å forberede eleven til timene.
For eksempel-
Ideene den læreren beskrev bestod av for det meste videoer og egne skrevet tekster. Vi ville for eksempel få sendt en video om temaet vi har om, som vi skal se før neste time. Dette gir eleven en grunnstein å starte på når de skal starte på et nytt kapittel; det vil også øke nysgjerrigheten mot et nytt tema. Læreren vil bytte ut den gamle “gjør oppgave 1-7 i oppgaveboka til fredag” leksa med en mer funksjonell “skriv en tekst basert på hva du har lært”. Selv om dette er et voldsomt stort steg fremover for oss elever, både som enkeltpersoner og som studenter, er vi fortsatt ikke i mål!
Jeg er enig i å bruke media som video, uavhengig av skoletid; dette er fordi det ikke er lekser, men en ressurs for å hjelpe deg å lære. Selve konseptet bak de selvskrevne tekstene er jo lurt, men det å bruke tid etter skoletid på å oppsummere timene du kanskje hadde for seks timer siden er ukonstruktivt. Fordi du fortsatt bruker tiden etter skolen på skolearbeid, ender du opp i en situasjon hvor du har et svekket perspektiv på det du lærte. Dette gjør så at du ikke kan bruke teksten til å forberede deg til neste dag igjen, med den endelig konsekvens at du får negativ assosiasjon til skole, selv om den er bedre enn før.
For!
Realiteten er at lekser som de er nå aldri kommer til å bygge et kompetent skolesystem; Lekser er slik jeg ser det et avfallsprodukt fra gammel skoleteori. Lekser ble funnet på for å utvide undervisning ut over lærerens kapasitet. Vi som elever har og har alltid hatt muligheten til å avskaffe leksene. For oss selv og fremtidige Rørosinga skal vi ta grepet de som har gått før oss ikke har gjort. Dette krever samarbeid mellom oss elever og lærerne. Det krever aktivitet og engasjement.
Det krever handling!
Terje Østby, Røros-AUF