Om trebyen Røros og ulike arkitekturideal og byutviklingsteorier

Fra Jens Ivar Tronshart

La meg si det først som sist: Jeg har stor respekt - og til dels beundring - for arkitekter og arkitektfaget.

Vårt innlegg i lokalavisene om utbygging i Kjerkgata 16 og Henrik Grønns vei er ikke en "nedvurdering av en hel yrkesgruppe" (som Sophie Gjesdahl Noach skriver i Retten 5. september), men en påvisning av at også arkitekter representerer faglige tradisjoner med tidsbestemte holdninger og meninger om hvordan en by skal utvikles.

På 1960-tallet dominerte de rasjonalistiske og regularististiske planleggingsretningene. Disse holdningene ble utfordret av kulturalistiske tanker på 1970-tallet, men det er grunn til å spørre om holdningene fra 1960-tallet igjen er i ferd med komme tilbake p.g.a. en sterk markedsstyring av byutviklingen.

Vi ser i by etter by at private utbyggere presser på for å få utnyttet maksimalt verdien av sentrale tomter. Det er i og for seg ikke noe galt i dette, men det er en utfordring for de folkevalgte som er satt til å styre byutviklingen.

Vi er naturligvis enig i at en må finne fram til en rimelig balanse mellom vern og utvikling, men hullet i Kjerkgata/Henrik Grønns vei bør tettes med nybygg som underordner seg omgivelsene i større grad enn det foreliggende forslaget, om ikke nødvendigvis i uttrykk.

Sophie Gjesdahl Noach insinuerer at vi mangler både historisk innsikt og samfunnsforståelse. Jeg kan forsikre om at vi er vel kjent med den historiske sammenheng norske arkitekter har operert i.

Hun har rett i at 1930-tallet var funksjonalismens tidsalder med idealer om lys, luft og det nye moderne samfunn, men dette er bare halve sannheten.

Etter 2. verdenskrig ble forestillingene om arkitektur, by og bolig fra 1930-åra ført videre av ledende "ingeniørarkitekter". Deres hovedoppgave var å gjenreise byer og tettsteder som var brent ned eller ødelagt på annen måte under okkupasjonen. Disse drømte om å skape rasjonelle byer og tettsteder for moderne, rasjonelle mennesker, men menneskene var ikke så rasjonelle som teknokratene hadde håpet på, iallfall ikke i teknokratisk forstand.

Det funksjonalistene ikke tok hensyn til var at gamle byer har kvaliteter innbyggerne ikke vil miste: tilknytning, identitet, sosiale nettverk. Protester mot sanering og riving av gamle hus og hele bydeler ble oppfattet som gammeldags og bakstreversk, men utover på 1970-tallet økte den folkelige motstanden mot saneringsiveren slik at for eksempel planene om å rive Hornemannsgården og Svaneapoteket på Torvet i Trondheim ble stoppet (planer som ble fremmet av de fremste byplanleggerne i landet).

Likeså ble planene om å sanere Grünerløkka i Oslo skrinlagt. Dette er en del av historien og viser at også arkitekter er preget av samtidens rådende syn på "god" arkitektur og "framtidsrettet" byplanlegging. Jeg går ut ifra at Sophie Gjesdahl Noach deler denne oppfatningen.

Trebyen Røros har overlevd "saneringsiveren", delvis p.g.a. av arbeidsløshet og fattigdom blant innbyggerne i mellomkrigsåra, delvis p.g.a. aktiv innsats fra vernemyndigheter. Byen fremstår derfor i dag som et sjeldent bevart trehusmiljø - til tross for til dels store og mange endringer etter 2. verdenskrig.

Vi har derfor et spesielt ansvar for å verne om den tradisjonelle trehusbebyggelsen og ikke falle for fristelsen til å drive "byreparasjon", som i realiteten er et markedstyrt byutviklingsprosjekt.

Jens Ivar Tronshart