Dette er et innlegg skrevet av Bodil Slørdal, leder Kirkens SOS Trøndelag:

Folkehelsealliansen i Trøndelag har lært oss en ABC for bedre psykisk helse, hentet fra Australia via Danmark. Rådene Act, Belong og Commit, kan oversettes med Gjør noe aktivt, Gjør noe sammen og Gjør noe meningsfullt. I den nye Folkehelsemeldingen fra regjeringen løftes ABC frem som en god metode også nsajonalt. Vi erfarer daglig i våre samtaler i Kirkens SOS at det skapes relasjon og tilknytning mellom anonyme innringere og frivillige. Det gir en opplevelse av tilhørighet til et annet menneske. Å dele følelser anonymt med en annen oppleves som en lettelse, og skaper mening i øyeblikket. Å bidra til slike gylne øyeblikk er dypt meningsfullt.

Våre samtaler bygger på en helhetlig tilnærming til mennesker i krise, som også inkluderer den eksistensielle dimensjonen ved å være menneske; hvordan man opplever og håndterer livet. Kriser kan utløse eksistensielle spørsmål om mening og sammenheng. Eksistensiell helse kan forstås som å ha en grunnleggende følelse av trygghet og tilhørighet i verden. Det setter mennesker i stand til å skape en følelse av mening med og for seg selv og livet, og gir evnen til å håndtere kriser og grunnleggende spørsmål om livet.

Noen av de tingene som gjorde livet vanskelig under pandemien henger enda igjen. Barn og unge som sliter med spiseforstyrrelser selvskading, får ikke den hjelpen de trenger. De første månedene i året økte henvendelser om dette til oss med nesten 30 prosent.

En eldre mann vi hadde kontakt med sa «Det var bedre under krigen, da kunne vi i hvert fall være sammen». Mange eldre ble isolert under pandemien, og isolasjonen tok på en måte ikke slutt fordi nye spor var gått opp. De nye vanene skapte mer ensomhet. Flere eldre enn før uttrykker motløshet og ensomhet i våre samtaler.

Therese Grøm i Connection har gjennom sitt arbeid bl.a i Mental helse, observert at mangel på tilhørighet er en kilde til uhelse. Vi kan føle oss fremmede i verden, selv om vi er sammen med andre.  Hun tar til orde for å utvikle språket vårt om det eksistensielle i tilværelsen. “De aller fleste vil kjenne på følelser av å ikke strekke til gjennom livet, det er en del av det å være menneske. I enkelte livssituasjoner kan følelsene føre til større eksistensielle spørsmål om seg selv og sin plass i livet: Hvem er jeg og hvordan hører jeg sammen med verden rundt meg? Hva er meningen med det hele? Duger jeg egentlig som de andre?”  https://www.connection-utenforskap.no/

Når disse tankene kommer, trenger vi ikke trenger en quick-fix – men noen som tar seg tid til å «famle med oss i den ordløse tåka, noen som orker å tre inn i den mørke tunellen vi befinner oss i, sette seg ned litt der og være speil, selv når alt synes uten håp, retning og mening». For et år siden skrev Farah Shah og Else Werring om dette i nettavisen Utrop. Det er også metoden vår i Kirkens SOS. Dialogen kan handle om å interessere seg for å fange opp nyanser, å la livet komme til uttrykk og romme det uvisse. Å la livet «tre frem».

Hva er dine kilder til mening? Er det litteratur, naturopplevelser, snekring, filosofi, stillhet, klatring, fisking, kjæledyr eller musikk?  En turvenn, åndelig søken, religiøse ritualer, samfunnsengasjement og tradisjoner kan være andre kilder til mening. En samtale med et lyttende medmenneske for å utforske følelser og la livet tre frem kan også være en slik kilde.  Vi lar oss inspirere av Brenè Brown, som hevder at empati lader oss opp. What makes something better, is connection. Vi trenger ikke ha svarene, men tror at en åpen samtale er god ABC for helsa.