Heidi Hovland

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når noen blir psykisk syk har de som står rundt et håp om at det skal være et hjelpeapparat som kan bistå på en vei som ofte blir lang og tung å gå både for den som er syk og for pårørende. Da kan jeg informere om at slik er det ikke.

Over 20 år med psykisk sykdom

Etter å ha levd med en person som har hatt psykisk sykdom i over 20 år har jeg erfart at her er det opp til hver enkelt å klare seg så godt man kan på egen hånd.

De som er alvorlig syke, opplever en svingdør-innleggelse. Mange som blir alvorlig psykisk syk, evner å prate seg ut av en institusjon etter relativt kort tid. Og siden tvangsbruken innen psykiatri er mer eller mindre opphevet, ender det opp med totalt fravær av behandling for de som er alvorlig syke, og ikke har forståelse for at det faktisk finnes hjelp å få om pasienten er tålmodig nok og får oppfølging nok fra personer som kan sitt fag og ser det reelle sykdomsbildet til pasienten.

For oss som opplever å være pårørende er det utfordrende å gjentatte ganger måtte kontakte et system som ikke vil høre på oss som står inne i orkanen. Ingen lytter og ingen spør. En pårørende kan komme med nyttige og gode observasjoner som pasienten ikke formidler selv til behandler. Når pasienten møter et behandlingsapparat for tiende gang, og fortsatt blir «sluppet fri». Ingen stiller spørsmål til de nærmeste og ingen gidder å ta en telefon til de nærmeste for å få litt mer informasjon om denne pasienten. Ja, da er det ikke forunderlig at det er et høyt antall psykisk syke som velger å avslutte livet på egen hånd.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjort forsøk på å få psykiatrien i tale, men blitt avvist gang på gang. Etter et gitt antall ganger kjenner man til slutt kun på oppgittheten, håpløsheten og tristheten når du ser at den som står deg nær og kjær svinner hen inn i den dypeste depresjon, og ikke får den hjelpen det er behov for.

Trenger større fagmiljø

Det prates og det prates om psykiatrien i Norge, men hva gjøres? Så langt kan vi vel si at det har ikke skjedd så enormt mye de siste årene. Joda, det er vedtatt at alle kommuner skal ha en kommunepsykolog, men da må jeg spørre; Hvor skal den psykologen komme fra? Det er enkelt å vedta at kommuner skal tilby både dette og hint, men da må det være muligheter for å danne et fagmiljø. Hvor personer ønsker og vil jobbe innen psykiatri. Det er håpløst å tro at små kommuner kan ha god oppfølging av de sykeste. For all del, jeg antar at alle kommuner gjør så godt de kan, men av og til må vi innse at behandling må skje på større steder hvor det kan skapes gode fagmiljø.

For å hjelpe psykisk syke må de som skal hjelpe lytte til pårørende. Det må, som nevnt, skapes gode fagmiljøer på større steder. Jeg vil tro at en pasient som kommer til en god og trygg plass med gode fagfolk, og ikke minst andre pasienter som har et lignende sykdomsbilde, kan ha lettere for å finne en vei ut av håpløsheten og mørket. Fremfor å stå alene sammen med pårørende.

Start med å få inn pårørende som en del av behandlingen. For enkelte pårørende kan det være god terapi å få lære om sykdomsbildet, og som nevnt kan de komme med viktig informasjon til behandler. Avslutningsvis vil jeg nevne at det må gjøres noe med loven rundt vurderinger av samtykkekompetansen og innleggelse ved tvang. Når du blir innlagt for n´te gang på et sykehus, eller er innom en svingdørinstitusjon og det har et tydelig forverret sykdomsbilde, bør det skje et eller annet. Ikke slipp dem ut igjen. Det er ved å se enkeltmennesket, behandle enkeltmennesket og ikke bare ha et søkelys på diagnosen, vi kan gjøre en god jobb for denne gruppen.

Det er enkeltmennesket som skal behandles - ikke diagnosen.

For Tommy og oss er det for sent, Tommy valgte å avslutte livet den 16/10-21.

Heidi, Melodie og Jostein