Anna Rapp

Lokalpolitikk som balansekunst i et tett integrert samfunn

De siste månedene har det vært rettet kritikk mot det politiske klimaet i Selbu. Bakgrunnen for dette er at SVs representant i kommunestyret stilte spørsmål om mangel på offentliggjøring og inhabilitet i salget av ARK bygningen i sentrum. Samtidig med spørsmål om salget, fremmet SVs representant skriftlig i sin interpellasjon synspunkt om at det er enkelte næringslivsaktører som får spesiell god behandling av kommunens ledelse.

Dette har blitt møtt med sterk motkritikk fra Aps og kommunens ordfører og debatten har eskalert og tatt plass i både nyhetsaviser og sosiale medier. Med bakgrunn i dette vil jeg peke på noen saker som jeg mener har betydning for hvorvidt et politisk klima har takhøyde for ulike meninger, og jeg vil også trekke frem noen vesentlige forhold som har betydning for om ytringsfrihet blomstrer på en sunn måte.

Politisk klima i små bygder er både viktig og vanskelig. Selv om mennesker lever tett sammen som familie, kollegaer, naboer og deltakere på de samme fritidsarenaene og selv om befolkningen ofte har noenlunde like bakgrunner, lever vi i et globalisert samfunn der mennesker vil ha forskjellige meninger og syn på hvilke politiske løsninger som er de beste.

Noen ulemper

At et samfunn et tett integrert betyr at mennesker er tett koblet til hverandre gjennom ulike roller og funksjoner. Politikk i et tett integrert samfunn har mange fordeler. Det er medlemmer av lokalsamfunnet som er politikerne, eller i det minste noen vi kjenner godt. Det er nært mellom politikk og praksis og sakkunnskapen er stor fordi det bestandig er en av oss som sitter på innsiden og har virkelighetsnært informasjon. Det er kort og rask vei mellom sak, beslutninger og handling, noe som gjør at utvikling kan skje veldig raskt. Samtidig vil det som skaper fordeler med politikk i tett integrerte samfunn også føre til noen ulemper.

Når vi kjenner hverandre godt gjennom mange arenaer og koblede roller så risikerer vi å bekrefte hverandres synspunkter og forsterke det som gjør oss like. Sosiologen Niklas Luhmann kaller det for at kommunikasjonen blir selvrefererende og stenger ute det som ikke refererer tilbake til den opprinnelige ideen: «Its because you are blind that you can see». Vi risikerer med andre ord å ikke ha blikk for alternative politiske løsninger.

Risikerer lovbrudd

For å være attraktiv som kommune så trenger vi vinne legitimitet i våre omgivelser. Den korte veien mellom sak, politikk og handling og de fantastiske mulighetene til innovasjon er fristende. Siden vi vet at de aller fleste er «enig og for» en sak, kan en grundig politisk prosess fort ses som noe som er både tregt og litt unødvendig.

I en slik treghetsprosess risikerer vi at flere blir uenige med oss og ikke minst risikerer vi at sentrale aktører i innovasjoner trekker seg ut av samarbeidet og vi står igjen på rute en.

Men, dette er faktisk noe vi må risikere fordi alternativet er verre, nemlig at vi stresser igjennom forhastede beslutninger som etterpå ikke kan reverseres og som vi ikke forutså de latente funksjonene av. I verste fall risikerer vi å begå lovbrudd. Derfor er balansen mellom treghet og innovasjon viktig og ikke minst blir det betydningsfullt å lytte på forskjellige meninger samt forestille seg mulige scenarier. For å hjelpe til med dette har vi våre dyktige sakkyndige medarbeidere i kommunens ulike sektorer. De er ikke bare der for å utføre det vi har besluttet, de er der for å hjelpe oss å holde tanken på flere plasser samtidig, gjennom utredninger og blikk på lov og reguleringer.

Et annet aspekt er hvordan sosiale sanksjoner fungerer i tett integrerte samfunn. Nettopp fordi vi er så like hverandre, risikerer vi at rammene for hva som er innenfor og utenfor å bli strammere.

Hårfin grense

Mennesker er utrustet med en fantastisk evne til å skape normer. Disse normene utvikler vi gjennom interaksjon med hverandre og gjennom sosiale sanksjoner. Slike sanksjoner kjenner vi på kroppen når noen liker vårt innlegg på Facebook eller i Selbyggen, eller når en politikerkollega nikker bekreftende når vi holder innlegg i kommunestyret. Vi kjenner de også når vi blir redd for å si eller gjøre noe annerledes eller utøve motstand mot etablerte normer. På sitt beste kan det sammenlignes med å gå på samfunnshuset og danse ballett, men på sitt verste tar slike sanksjoner fysisk form gjennom nettroll-aktivitet i sosiale medier, gjennom at noen lufter dekkene på bilen din, ikke inviterer deg til festen eller ekskluderer deg fra det partiet du mener du hadde tilhørighet til. Alle de nevnte scenariene har skjedd i Selbu, som på mange andre plasser.

Heldigvis lever vi i et land det vi har rett til å ytre våre meninger. Ytringsfriheten gir oss lov å uttrykke også pinlige, ubehagelige, umoralske og fornærmende meninger. Derfor er grensen mellom ytringsfrihet og drittkasting med tilhørende personangrep hårfin. Likevel bør vi ta i betraktning at dersom vi ønsker et godt ytringsklima for politikken må vi forstå at fornærmende utspill vil bidra til selvsensur for noen, mens andre ikke engang vil uttale seg.

Tanja Fuglem uttrykker i et svar på noen spørsmål stilt av Selbyggen 5. april at «Det har vært kastet fram påstander og anklager fra politikerkolleger» og at hun «frykter at dette bidrar til å svekke tilliten til det folkevalgte organ, og gjør at folk vegrer seg for å stille på valgliste». Hun presiserer i sitt innlegg at dette er angrep mot egne partikollegaer, noe som igjen bekrefter det vanskelige i å se ulike perspektiver når kommunikasjonen er for snever.

Jeg stiller meg fullstendig bak Fuglems uro for rekrutteringen av politikere. Selv om tilliten til det norske demokratiet er stabil og sterk i et internasjonalt perspektiv, viser Institutt for samfunnsforskning i Oslo at vår tillit til ulike politiske og demokratiske institusjoner og aktører i 2019 er på sitt laveste nivå siden 2007. Derimot så er ikke min uro for politikken i Selbu primært knyttet til den seneste periodens turbulens. Tvert imot så ser jeg denne turbulensen som en mulighet til en ny giv der samtlige politikere i Selbu tar en runde på hvordan vi skal klare å lage et godt ytringsklima som fremmer uenighet og perspektivering i politikken i Selbu på en måte som bidrar til at flere tør å engasjere seg politisk.

Til sist så vil jeg medgi at dette er et innlegg som jeg har vegret meg for å skrive. Jeg velger denne gangen å ytre meg, selv om det er en krevende øvelse. Grunnen er at debatten er så prinsipielt viktig for at demokratiet vårt skal fungere.