Jan Pedersen

Onkel Kristian hadde en 1950-modell Bedford lastebil. Nå var vi på den årlige turen til hytta vår i Selbu. Far hadde fått plass i passasjersetet, mens mor, Elna og jeg satt på to trebenker bak på lasteplanet under et kapell. Rundt bena våre sto det vi trengte til to måneders sommerferie, men mat pleide vi å kjøpe på gårdene eller på samvirkelaget som lå et par kilometer unna hytta.

Noe av det viktigste Elna og jeg hadde med på flyttelasset var syklene våre. Vi pleide å sykle på butikken, men det var ofte en risikosport fordi vi måtte forbi en plass der det var mange måker og de gjorde alt som sto i deres makt for å jage bort inntrengerne fra Trondheim. Vi kjente ofte vingeslagene når de stupte ned mot oss som japanske selvmordsbombere og det var med nød og neppe at vi greide å kaste oss unna for ikke å bli truffet.

Det gikk ikke an å kjøre helt frem til hytta så vi måtte bære med oss alt opp en bratt bakke og videre 200 meter inn i skogen. Stedet hadde fått navnet «Mygghaugen» og du skulle ikke oppholde deg der i mange minutter før du fant ut at det stemte, for nesten like viktig som vann og strøm var nok myggspray.

På bildet ser vi Jan Pedersen med en ku som beitet i nærheten av hytta han besøkte nær Kalvåa. Foto: Privat/Jan Pedersen

Det lå noen gårder i nærheten og da hytta ikke kunne sees fra veien stoppet ofte folk og spurte hvor vi holdt til. Dette var helt vanlig for de innfødte, men en torsdag ettermiddag ble det stor oppstandelse i bygda, for inn på tunet til gården som lå nærmest kom det gående en mann. Gårdskona, Oline, satt og skrelte poteter ute på trammen mens buhunden Cæsar gjødde noe voldsomt da han fikk øye på den fremmede. Mannen hilste til lua og tok av seg den velbrukte Bergan ryggsekken som halve Norge eide på den tiden. Mannen var flott og høyreist. Han var ikke langt unna to meter og hadde en fantastisk bart som ikke mange i Selbu kunne måle seg med.

Fremmedkaren kikket bort på Oline som hadde skrelt den siste poteten og tatt av seg forkleet.

- Det er en flott gård dere har, sa han. - Det var hyggelig å høre. Denne karen har vi ikke sett før? Hva har du for et ærend da?, sa Oline. - Unnskyld, det har jeg jo ikke sagt. Jeg skal på hytta til Pedersen, men er usikker på hvor den ligger. Kan du forklare meg veien?, sa mannen.

Oline stivnet. Hun hadde dratt kjensel den fremmede og nå fikk hun ikke fram et ord. Var det virkelig ham? Jo, det måtte være. Dattera i huset hadde kommet ut og Oline vinket henne bort til seg og hvisket i øret hennes.

- Vil du bli med denne mannen opp i hytta så han ikke roter seg bort, sa hun. - Det kan jeg godt, sa dattera.

Like etter forsvant de to under låvebrua og videre på stien opp i skogen. Hva skulle Oline gjøre? Dette var jo så fantastisk at hun ikke kunne holde det for seg selv, så hun sprang inn i gangen og kastet seg over telefonen. Nyheten måtte spres og den raskeste måten å gjøre det på var å ringe Line på Sentralen. Hun var et levende oppslagsverk og det hun ikke visste om folk i bygda var ikke verd å vite eller så hadde det ikke hendt.

Som tenkt så gjort. En halvtime etter at Oline hadde sluppet den store nyheten visste alle at Kong Haakon befant seg på hytta vår. Det gjorde han selvfølgelig ikke, for den som skulle besøke oss var min bestefar August og han lignet slik på kongen at han til stadighet ble forvekslet. At han ikke snakket dansk eller hadde sikkerhetsvakter rundt seg var det ikke mange som brydde seg om. I alle fall ikke Oline, men det var en del selbygger som la turen opp i «Mygghaugen» den ettermiddagen for å se om vi hadde kongelig besøk.