Leserinnlegg

Dele Holtålen i to. “Stenge oss inne” med tanke på både tilgangen til tjenester i egen kommune og ferdsel til og fra våre nabokommuner. Påføre folk en betydelig økonomisk ekstrabelastning i ei tid der utgiftene øker på alle kanter.

Ja, vi får bedre veg. Og det vil koste oss dyrt i kroner og øre. Samtidig er ikke dette den eneste kostnaden. Hva har bomveg å si for kommunens, og Haltdalens, eksistens i framtida?

Vi er en gjeng haltdalinger i etableringsfasen som enten står på terskelen til å investere i bolig i bygda, eller som nylig har gjort dette. Vi har banka inn spiker, hengt opp postkasser, lagt planer for ei framtid her.

Nå er vi dypt bekymra. Bekymra for bom. En utbedring av FV30 vil, dersom den foreslåtte finansieringsmodellen realiseres, ramme våre familier spesielt hardt.

Vi betaler millioner for bosteder som taper seg i verdi fra vi setter nøkkelen i døra. Vi vil måtte kjøre ut av bygda mer enn noen andre i åra framover for å følge opp barn på fritidsaktiviteter og helsetjenester, i tillegg til at de aller fleste av oss må pendle til jobb. Vi er innstilt på å ofre noe for å leve og bo her, men også vi har en smertegrense.

Et eventuelt tak på 30 passeringer vil fremdeles utgjøre et solid innhugg i familieøkonomien. Totalbelastningen kan fort bli for stor. Vil vi klare å betjene låna våre i åra som kommer?

Vil vi ha råd til å la barna være med på fritidsaktiviteter, og vil tilbudene her svekkes som følge av færre samarbeid med Ålen?

Vi stusser på den manglende vurderingen av hvordan dette vil kunne gå utover barn og unges oppvekstsvilkår, og hvordan det kan få konsekvenser med økt forskjellsbehandling av elever ved Hov skole og Haltdalen oppvekstsenter. Vi mener at barn og unge er en gruppe som ikke tillegges mye forståelse i denne saken.

De seneste åra har mange flyttet tilbake til kommunen, en tydelig tendens også i Haltdalen. Kan den positive bølgen stoppe med oss? Hva skjer da med skole, barnehage og butikk?

For at Holtålen skal bestå i framtida, trenger vi sårt flere innbyggere - et kjent problem vi deler med (og konkurrerer om mot) de fleste steder i Distrikts-Norge. I mangfoldige år har det blitt snakket om hva som skal til for å få folk til å bosette seg her, og kommunen har brukt både tid, penger og ressurser på tiltak, som blant annet prosjektet “Hei Holtålen” hvor kommunen i skrivende stund har stand på boligmessa i Trondheim for å friste innbyggere og arbeidskraft hit.

Særlig ønskes unge barnefamilier, samt hyttefolk.

Nå står vi i en situasjon hvor våre folkevalgte her oppe på fjellet kan stemme for et prosjekt som vi er overbevist om vil ha motsatt effekt hva gjelder å tiltrekke seg nettopp disse gruppene.

Vi har fersk erfaring med å ta valget om å «fløtte hematt», og kan informere om at de fleste av oss ikke ville vurdert Ålen eller Hessdalen som reelle alternativer dersom det å bosette seg på nordsida av Svølgja viste seg å bli for dyrt. Det betyr ikke at vi ikke trives oppi Åla, men handler helt enkelt om at dette ikke er hjemme. Etter at forslaget om bompengefinansiert FV30 for alvor kom på bordet, er det også noen som angrer på sitt valg av bosted.

Et ungt par vi kjenner har regnet på det og funnet ut at den klart beste løsningen for dem vil bli å leie ut bruket sitt i Haltdalen og heller investere i bolig på Røros, for så en gang i framtida vurdere om det er aktuelt å flytte tilbake eller ei. Er dette en utvikling våre lokalpolitikere vil bidra til?

Vi har også registrert at det fra politikerhold har blitt ytret at folkets mening i denne saken ikke bør vektlegges, at “press” utenfra ikke skal påvirke beslutningen om bom, da folket visstnok kun skal gi beskjed om sine meninger ved valg: “Vi høre på dokk, men det betyr ikke at vi høre etter”.

Dersom demokratiet var tuftet på dette tankesettet hadde ikke mediene trengt å vie en eneste spaltemeter til debatt, men kunne ganske enkelt blitt redusert til informasjonskanaler om hva politikerne har bestemt.

Det er ikke slik det fungerer. Vi setter pris på at noen tar på seg verv og går inn i lokalpolitikken og vi forstår at dette kan være både krevende og vanskelig. Samtidig må jobben faktisk også gjøres.

Vi håper inderlig at politikerne innser alvoret i situasjonen og at de forstår viktigheten av å høre på de som blir mest berørt.

Avslutningsvis vil vi påpeke noen forhold vi mener gir særskilt grunn for å rynke panna:

At noen argumenterer for vegprosjektet, inkludert finansieringsmodellen, med å påpeke at det ville være synd å ikke gå videre med noe det har blitt lagt ned så mye arbeid på å utrede, faller på sin egen urimelighet.

At fylkeskommunen og enkelte politikere presser på med en “nå eller aldri”- retorikk oppleves nærmest som en hersketeknikk. En slik tankegang gir sjeldent grobunn for veloverveide beslutninger.

At arbeidsgruppa fra fylket ikke hadde kunnskap om at Haltdalen har en så stor andel pendlere, slik det framkom på folkemøtet, er sterkt kritikkverdig og svekker tilliten til arbeidet som er gjort.

At Stortingets retningslinjer og krav om at den enkelte bomstasjon i størst mulig utstrekning bør «plasseres slik at de ikke deler lokalsamfunn og kanskje særlig skolekretser» ikke blir vektlagt i større grad, gjør oss nysgjerrig på om dette er en formulering som står der mest til pynt. Hvorfor reageres det ikke kraftigere på dette fra politikerhold? Har prosjektgruppa kjennskap til at elevene fra Haltdalen går på ungdomsskolen i Ålen?

At noen spiller på vår frykt og samvittighet ved å påstå at dersom vi sier nei til prosjektet nå, og menneskeliv går tapt som følge av ras i Svølgja, kan vi skylde oss selv, anser vi som urimelig og drøyt.

Vi kan ikke finne noen skriftlig kilde som fastslår at det er barnefamilier i Haltdalen som skal ta den verste økonomiske byrden for å trygge framkommeligheten i Svølgja. Derimot har Stortinget bestemt at det er fylket som har ansvar for rassikring av fylkesveger.

Selvfølgelig vil vi ha bedre veg! Men for oss er rassikring og trygghet langt viktigere enn å komme seg fort fram. For oss er det liten vits i ny veg, om vi ikke bor her og får nyte godt av den.

Hilsen bekymra haltdalinger:

Per-Erik Heksem & Linda Erlien Borren

Pål Anders Engan & Ingvill Erlien Borren

Solveig Svardal Bollingmo & Mattias Fætten Almås

Arne Svendsen & Maren Døhl Schjølberg

Per Bjarne Bergan & Christine Haugen Pettersen

Johanne Holden & Stian Leinsvang

Maren Ler & Ørjan Storsve

Erik Evenås & Beate S. Losen

Jørgen Nyrønning & Ingrid Marie Hanem

Alexander Solberg Urdshals & Lene Grønli

Ragnhild Oftedal & Kristoffer Svendsen

Arnt Egil Haugen

Line Rønning Bakås

Linda Bremseth & Per Gunnar Bremseth

Martine Morken Viken & Mathias Broen

Børge Bakås & Vilde Buvarp Bakås

Bendik Haukås

Andreas Erlandsson & Nora Krogstad

Per Kristian Haukdal

Morten Bollingmo Svardal

Trond Bakås & Kari Lie

Rita Halvei Rønning & Jan Kåre Nesset

Ingeborg Anna Oftedal & Per Mikkel Aspås

Kristoffer Løhre

Svein Mikal Solli Ranøien & Ane Thyvold Ranøien

Olav Nygård & Monica Cristin Vennevik

Vegard Heksem

Marianne Tronsaune & André Moen

Sander van der Meer & Paulien van Hoogen

Anne Gøril Aftret Langeng

Randi Volden & Espen Småøien

Asgeir Engan

Kjetil Lagerstrøm

Hans Erlandsson & Marit Solem

Sindre Gravdahl & Vilde Rosvold Støvne

John Olaf Aasen

Håkon Snopestad & Linn Ragnhild Lunde

Oskar Håkensen

Magnus Vikås & Cindy Vikås

Guri Vårhus & Tor Andre Bonde