Ti år. Ti år har snart gått, siden søskenflokken på tre kunne blitt til to. Ti år siden jeg som 10-åring kunne opplevd å stå ved graven til min søster. Alt grunnet en norsk hvit mann, en terrorist. En barnemorder. For snart ti år siden sa vi «aldri glemme», men har vi glemt?

Vi som nasjon skulle ta et oppgjør med hatet. Hatet som tok livet av 77 menneskeliv en regntung julidag i 2011. Vi skulle ta oppgjør med de kreftene som ønsket å ødelegge vårt demokrati, for det var 22. juli, et angrep på demokratiet. Uskyldige barn og unge på en vakker liten øy i Tyrifjorden. Barn og unge som spilte fotball, lånte bort sine støvler til Gro Harlem Brundtland, og som ikke minst fulgte sine drømmer. Barn og unge som skulle forme fremtidens demokrati. For 69 av de endte livet her, på en liten øy i Tyrifjorden. På en øy på litt over 500 meter på det lengste, skulle 564 menneskeliv forsøke å gjemme seg for skuddene til en barnemorder. Det uten noe annet å beskytte seg med.

De hadde ikke noe å forsvare seg med den dagen. Når de nå forsøker å snakke, blir «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» ofte trukket frem av meningsmotstandere. Hvorfor? Skulle ikke vi stå sammen som nasjon etter 22. juli, og bekjempe det høyreekstreme tankegodset som tok 77 menneskeliv for snart ti år siden?

Fredag holdt den islamfiendtlige organisasjonen SIAN - Stopp islamiseringen av Norge – demonstrasjon utenfor Kimen kulturhus i Stjørdal. Organisasjonens demonstrasjoner har flere ganger skapt store protester, og politiet har måtte stilt mannsterke opp for å forhindre bråk. Sian-profil Fanny Bråten har tidligere skrevet «Kanskje vi på sikt må slippe ham (Anders Behring Breivik, red.anm.) ut, så vi får ryddet opp i elendigheten… vondt skal med vondt fordrives, er et gammelt kjent uttrykk. …… gjelder ikke det lenger?» og «Er mange gullkorn i manifestet hans….mulig han får rett i fremtiden, bare se hva AUF har klekket ut….grøss.».

Kun 56 timer etter at bomben smalt i Regjeringskvartalet, kom nåværende politisk nestleder i Demokratene og Document.no-skribent, Kent Andersen, med krass kritikk mot Ap på sin blogg. Andersen skrev der at «Jeg har advart lenge mot å demonisere og kneble moderate demokratiske krefter som Fremskrittspartiet, for det kan legge lokk på debatten, og brøyte vei for langt farligere og mer ekstreme krefter. Nå ser vi at jeg har fått rett. Dessverre».

Vi som skulle stå sammen for ti år siden. Vi som skulle stå opp mot hatet. Vi som fylte gatene med rosetog, og sang «Mitt lille land» til minne om de vi hadde mistet. Hvor står vi i dag? De høyreradikale kreftene står sterkere enn noensinne. Selv i Norge, nasjonen som skulle stå sammen, står de høyreradikale kreftene sterkere enn noensinne. Ti år har gått, siden jeg som 10-åring kunne sett min søster for siste gang, kun 16 år gammel. Hun fikk leve livet hun hadde foran seg, det fikk ikke 77 uskyldige menneskeliv. Ti år har gått, siden vi sa «aldri glemme». La oss nå gjøre det vi sa den gangen, aldri glemme de kreftene som rev søsken fra hverandre, og som gjorde at foreldre måtte gravlegge sine barn.