Første mai er en sånn dag jeg reflekterer mer rundt etterhvert som jeg blir eldre. Som ungryss betydde ikke dagen så mye for meg; det var en dag vi feiret og en dag med skolefri, men utover det så var det liksom bare den første maidagen. Det var før mange år med skolegang, og før jeg ble kjent med verden i dens mange nyanser, rød, grønn, blå og grå.

Etterhvert som man blir eldre opplever man likevel ting og konsepter blir tydeligere. Å se kameraten sin bli utsatt for rasisme, eller å høre at homofob slang blir brukt samtidig som en homofil kamerat er i rommet; det er ting som setter resten i perspektiv. Å høre historier om flyktninger som krysser Middelhavet tegner bilder, men å stå maktesløs og se på at regjeringen så sender dem tilbake til krigsherjede og dødelige land er noe annet. Jeg kommer enda på den første demonstrasjonen jeg var på; demonstrasjonen i Trondheim ment som støtte til oktoberbarna. Der var jeg med noen kamerater fra Røros, og mens vi gikk i fakkeltog og ropte slagord var det ikke sinne eller hat i luften. Det var nestekjærlighet for våre kamerater fra andre land, det var solidaritet med de som trengte vår hjelp og det var tro på at man kunne forandre ting.

Jeg tenkte, når faklene var slukket, at denne troen kanskje ville legge seg til ro når jeg satte meg på bussen for å dra tilbake til min verdsatte hjemkommune. Men, når jeg satt der på 340-bussen og hørte på motorens varme dur klarte jeg ikke å slå meg til ro. Det var uforståelig for meg at noe menneske, minst av alt ungdommer på min alder, skulle deporteres til sin potensielle død. At det var partier, faktisk hele politikere, som hadde jobbet dette gjennom som sin fanesak i forsøk på å ri en hatsk og skitten høyrebølge var ubegripelig. Jeg klarte aldri å legge meg til ro med urettferdigheten i verden, og jeg klarer det ikke den dag i dag. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet med det klare mål å strupe denne urett og lidelse ved rota; et mål mye enklere beskrevet enn gjennomført.

Men, 1. Mai handler jo om nettopp dette målet. Å feire hvor langt man er kommet i kampen men også å huske at det er det vi kjemper for. Mine kamerater, om de er i lokallaget på Røros, i “Partiet” eller i LO; de kjemper hver eneste dag. Og, kampen foregår ikke bare gjennom symbolpolitiske vedtak. Erna kan snakke så mye om frihet som hun bare vil, men så lenge en fjerdedel av befolkninga ikke har råd til å eie sine hjem er de ikke fri. På samme måte er det ikke en frihet å se at kommunen sakte blir kvalt av en sentralisert reform etter en annen. Høyre er et parti bevisst i sin sentralisering; Høyre vet at det å legge ned trafikkstasjoner driver folk til byene, på samme måte som det å pålegge kommunene oppgaver uten finansiering selvsagt svekker kommunenes evne til å fungere. Vi har sett det i vårt lokalmiljø; det finnes jo selvsagt penger nok i Norges land til å drifte både Brekken, Røros og Glåmos skole. Men disse pengene brukes heller på skattekutt til de som allerede tjener hver fjerde krone i Norge. Hvordan kan Høyre snakke om frihet, og samtidig se på at lokalskole etter lokalskole legges ned i distriktet? Er det frihet å sende en seksåring, en åtteåring, eller en tiåring en time hver vei til skolen?

Nei, frihet handler ikke om et lite skattekutt til en laksebaron eller lakrispiper på bensinstasjonene. Det handler om friheten fra lidelse og det handler friheten til å leve sitt liv som man ønsker. For å kunne sikre dette, er vi avhengige av det slagkraftige sosialdemokratiet; vi er avhengig av en demokratisk styring som sikrer folk og samfunn muligheter uavhengig av lommeboka. Sagt helt enkelt: Vi er avhengige av at det igjen skal bli vanlige folk sin tur!

Gratulerer med dagen!

Hilsen, Ivar Østby Fagligpolitisk ansvarlig AUF i Trøndelag