Eva Andrea Ofstad

«Henj nabon usti jardåm hi, henj hi d itj helt bra no nei tru itj e. Nei henj e nå sykmeldt fra arbe no. Slit me å ga ut å hente postinj vettu.»

«Ååå, kerr som fele henj no da?»

«Nååå e tru henj plages litte me nervenj srru. Nåjåg, e nå son me mora åt’n å vettu. Ho slit litte me nervenj ho å srru. Litte svake nerva ti familien der vettu, alltid verr d.»

Psykisk uhelse. Vanskelig å snakke om. Utfordrende å leve med. Vanskelig å forstå. Litt enklere å prate om andres problemer. Det er disse tynnslitte nervene til naboer og kjentfolk. Måtte Gudene vite hvilke nerver det er snakk om. Menneskets nervesystem er komplekst. Har enkelte tynnere nerver i beina? Har noen nervøse nerver i ryggen? Har det «klikket» for nervene i hodet? Hvordan «klikker» en nerve?

Nei, jeg håper vi går bort i fra uttrykket «plages med nervenj». Det sier ingenting, om noen.

Psykiske lidelser er lett å «skyve under matta»; desto vanskeligere å leve med, samt prate om. Kjempevanskelig å søke hjelp. Søke hjelp til hva? Angst? Depresjon? Ord som er vanskelig å ta i munn. Ord som vi er redd ingen vil forstå. Ord som vi er redd for å bli forbundet med. Redd for å bli sett ned på. Redd for å ikke bli forstått. Redd for å bli sett på som «svak». Kjenner på en slags skam? Angst og depresjon er to av mange ulike psykiske lidelser.

Nei mine kjære jenter og gutter, damer og menn. Hen, hun og han. Psykiske lidelser skal snakkes om. Det skal søkes hjelp. Man skal forvente respekt. Man skal ikke behøve å tie om psykiske lidelser. Det skal ikke være tabu. Det er lidelser som rammer de fleste av oss, i større eller mindre grad og i kortere eller lengre tid. Det er normalt, det rammer oss normale mennesker. La oss snakke om dette.

Åpenhet omkring psykiske lidelser vil føre til økt kunnskap og forståelse i samfunnet. Det kan gjøre det lettere for oss å leve med disse lidelsene.

Jeg ønsker å gi mitt lille bidrag til økt åpenhet rundt «psykiske lidelser». Jeg har slitt med flere depresjoner og har en generell angstlidelse. jeg har mottatt hjelp fra ulike fagpersoner. De er profesjonelle helsepersonell med en enorm kompetanse. De tar deg imot akkurat som du er. De ser ikke ned på deg. Tvert imot, så synes de det er sterkt av deg å komme dit. For de vet det ikke er enkelt. Dessuten ser de hele «deg», ikke bare sykdommen.

Snakk med familie og gode venner. Det finnes forståelse, trøst og hjelp. Snakk med helsesøster, fastlege eller annet helsepersonell. De kan hjelpe deg til å finne riktig behandling. Kanskje henvises du til en psykolog. (Psykologer er ikke skumle. De sjekker ikke nervene dine, ikke naboens heller. De er profesjonelle mennesker som ønsker å hjelpe deg med det du sliter med).

Til slutt. Til dere som leser dette og sliter. Det blir bedre, jeg lover. Hold ut. Søk hjelp. Ta i mot hjelp. Alt blir bedre, alltid. Det gjelder også deg.