Mange mener sikkert at dette er for utleverende å snakke om. At jeg er snål som deler så private opplevelser og intime ting. Men det er nettopp derfor jeg gjør det, for dette er nemlig noe vi må lære oss å snakke om og ikke minst lære oss å høre om.

Manglende oppfølging

Hver eneste dag opplever 40 norske kvinner en spontanabort. Tall viser at om lag 30 prosent av alle graviditeter i Norge ender med abort. Jeg har selv opplevd flere.

Første gangen var jeg 26 år. Vi var unge og uerfarne og hadde nettopp flytta sammen da vi oppdaga at vi skulle bli foreldre. Det var ei jente. Vi var sikre. Hun skulle hete Stella. Og tross frykt for det uvisse og det enorme ansvaret som ventet i det å bli foreldre sammen – hadde vi så smått begynt å glede oss og planlegge framtida for tre.

Så en morgen vokna jeg med enorme smerter i magen, som bare ble verre og verre utover dagen. Vi skjønte at noe var galt og på sykehuset fikk vi konstatert det vi frykta – det var en spontanabort. Dette er veldig vanlig, sa legen som undersøkte meg. Ikke noe å ta på vei for, mente han – bare ta toget hjem og vent. Kroppen kommer til å ordne opp selv.

Temmelig slukøret og i hver vår stillhet forlot vi sykehuset. Vi sa ikke et ord til hverandre. Begge i egne tanker på vei til togstasjonen. Men vi kom ikke så langt før blodet bokstavelig talt fosset nedover lårene og gjennom strømpebuksa under skjørtet, og laget en rød sti bak meg mens jeg løp tilbake til gynekologisk avdeling på sykehuset i Levanger.

Like stille som hun kom, forsvant Stella ut av livene våre. Jeg dro hjem, la meg på et mørkt rom og gråt, og lå der i tre dager, før jeg dro tilbake på jobb og lata som ingenting. Det var det jeg trodde var forventet. Dette var jo vanlig og ikke noe å ta på vei for.

– Veldig vanlig

Men spontanabort oppleves ikke som noe vanlig. Det oppleves brutalt og grusomt. Det er en brå slutt på planer og drømmer om det livet vi så for oss komme. Så selv om det kun er et fosteranlegg, som de så klinisk kaller det på sykehuset, har det i framtidsplanene vært et fullverdig menneske for den som bærer og venter og endrer livet sitt til det beste for den som er på vei.

- Fosteranlegget slutta å utvikle seg for noen uker siden, sa de da jeg var på ultralyd 2. januar i år. Det var da de oppdaga det denne gangen.

- Så det var jo ikke så gammelt, understreket legen.

Som om det var en trøst for meg. Som om det da var ubetydelig at jeg hadde båret det et nesten helt trimester. Som om jeg da kunne legge alt bak meg og late som det aldri hadde skjedd. Dette fosteranlegget var jo egentlig ingenting, og var dermed kun en illusjon av et liv.

- Dette er dessverre veldig vanlig. Spesielt når man har passert 37 år, forklarte legen på sykehuset.

Det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

Kan utvikle post-traumatisk stresslidelse

Denne gangen hang det på et «dessverre», og samtidig en kommentar om fertilitet og en forklaring om at alderen jobbet mot meg. Jeg fikk også et telefonnummer jeg kunne ringe om jeg hadde behov for noen å prate med. Det telefonnummeret skulle jeg fått for lenge siden.

Britisk forskning viser at det er veldig vanlig å få psykiske reaksjoner i etterkant av en ufrivillig abort. Og for noen utvikler det seg til depresjon, angst eller post-traumatisk stresslidelse.

Studien viser at så mange som seks prosent fortsatt har symptomer på post-traumatisk stress ni måneder etter spontanaborten, og at kvinner ofte får dårlig helsehjelp etter en ufrivillig abort. Noe av årsaken er nettopp holdningene om at dette er noe som er vanlig og naturlig.

Så vanlig og naturlig, altså, men likevel så uvanlig å prate om.

Må snakkes om

Noe har blitt bedre siden første gangen jeg opplevde dette. Men fortsatt er tabuet rundt spontanabort, og et brått avsluttet liv, med på å gjøre situasjonen enda vanskeligere enn den hadde trengt å være. Derfor er diverse forum på nett fulle av spørsmål og bekymringer. Fra kvinner som har opplevd ufrivillige aborter og som søker bekreftelser på at det denne gangen skal gå bra. Jeg har vært en av dem. Googlet, kjente etter tegn. På at det går bra. På at det ikke går bra. Og man søker trøst i hverandre. I anonymitet. Hvorfor kan vi ikke heller snakke åpent om dette.

Nå har jeg opplevd dette fem ganger. Og det blir ikke lettere for hver gang – det må du ikke tro. Det blir ikke mer vanlig og naturlig av at man opplever det flere ganger. Bekymringene eskalerer og blir mer enerverende for hver gang. Jakten etter tegn intensiveres og kroppen jobber på høygir - både fysisk og psykisk - og er i full beredskap. Men det hjelper jo ikke. Dette er ikke noe man styrer selv. Det er heller ingenting som heter litt gravid. Er man gravid må man være det fullt og helt. Til man plutselig ikke er det lenger.

Jeg har slutta å late som at det ikke er noe å ta på vei for. Jeg verken klarer eller har lyst til å finne på årsaker til at jeg trenger tid til å hente meg inn igjen etter nok en spontanabort. Så selv om jeg er redd for å sette omgivelsene mine i forlegenhet, og for at de skal oppleve det som altfor voldsomt å dele slike intime helseopplysninger om seg selv, sier jeg det som det er: Jeg har det tøft – jeg har nettopp vært gjennom en ufrivillig abort.

Jeg drar ikke lenger hjem til et mørkt rom for å gråte alene. Det skal ingen andre behøve å gjøre heller.

Skal dette bli lettere å håndtere, må det være mulig å dele. Fortelle. Fjerne tabuet. For om det er så vanlig som legene sier, bør det være det mest naturlige å snakke om. Og ikke kun anonymt i et forum på nett.