Bodil Slørdal
Vi blir en lyttepost ut i samfunnets skyggesider. Sammenlignet med november i fjor, har Kirkens SOS sett en økning på 28 prosent i henvendelser knyttet til bekymringer rundt egen økonomi. Basert på våre samtaler, har problemene lagt seg i lag, og for mange begynner nå utfordringene å tårne seg opp. Noen forteller at de ikke ønsker å leve lenger.
Før jul slukkes det lys i øynene på barn som ser fortvilelsen i øynene på foreldrene sine. De forstår godt at foreldrene sliter, selv om de ikke sier noe. Kommunikasjon uten ord er noe barn lett leser og fanger opp. Vi registrerer også at unge mennesker har fått dårligere psykisk helse, og at en god del eldre og pensjonister sliter med selvmordstanker. Dette er kanskje symptom på at det er et eller annet grunnleggende galt i samfunnet vårt, som vi er nødt til å finne mer ut av. Hvordan kan vi skape mer varme og et inkluderende samfunn, hvor færre opplever at de faller utenfor?
Som en del av høstens folkeopplysningskampanje for selvmordsforebygging i Midt-Norge, ble mennesker som hadde hatt selvmordstanker spurt om hva som var viktig for at de skulle få det bedre. En sa Det viktigste for meg var åpenhet og se hvor mye støtte jeg hadde rundt meg. Jo mer jeg turte å snakke om det som var vanskelig med de rundt meg, jo mindre styrke og kraft fikk de vanskelige tankene. En annen sa Det hjalp å ha Kirkens SOS å ringe til om natten om tankene ble for sterke. t hjalp også å ha kirkens sos å r
Vi i Kirkens SOS har samtaler med fortvilte mennesker med økonomiske bekymringer, som gruer seg til jul. Vi kommer til å sitte beredt til å ta imot alle henvendelser som måtte komme gjennom julehøytida og inn i det nye året. Vi er takknemlige for våre frivillige på vakt, som er forberedt på å møte de som har det verst akkurat nå og ukene fremover. I mellomtiden vil vi oppfordre alle som kan med å vise litt ekstra medmenneskelighet og varme i disse kalde vinterdagene. Det kan gjøre en stor forskjell.
En innskriver på chat beskrev sin erfaring etter en samtale sånn: Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå eller hvem jeg skulle snakke med. Det var fint at noen hadde tid til å snakke med meg – og finne veien videre sammen med meg. Nå tror jeg kanskje jeg vet hvor jeg skal. For nå.