- Monica Mæland må slutte å snakke til oss som er imot den samepolitikken som hun fører og forfekter, som om vi er barn.  Vi er voksne og vi vet hva vi snakker om. Punktum! Det skriver Karl-Wilhelm Sirkka, nestleder i Etnisk og Demokratisk Likeverd i dette debattinnlegget:

I et leserinnlegg i Nordlys, Nord Norsk Debatt 28. juni imøtekommer statsråd Monica Mælands (H) lederen i Norske Samers Riksforbund (NSR), Runar Myrnes Balto, hans ønske om offentlig «å imøtegå «fake news» om samene». Bakgrunnen er den opphetede debatten i aviser og ikke minst på sosiale medier, om sametingspolitikken.

«Jeg kunne ønske jeg slapp å skrive dette innlegget», skriver Mæland innledningsvis, men det vil ikke overraske meg om hun i ettertid vil måtte innse at hun nok aldri burde ha undertegnet innlegget og fått det publisert.

Men nu er det for sendt å angre. Nordgående tog retning Sápmi har gått. NSR’erne Runar Myrnes Balto og Aili Keskitalo er med. I bagasjen har de konsultasjonsordningen, lovpro-posisjonen som Sanner/Mæland fremmet om konsultasjonsplikt for kommuner og fylker, nylig inngått avtale med kulturministeren om registrering av stedsnavn på samisk fra syd til nord i landet, og avtale med landbruksministeren om å avvente Sametingets innspill om lovfesting av selvstyre og arealvern for samisk reindrift. Med i bagasjen har NSR-toppene https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-31-20182019/id2660993/, en fersk stortingsmelding som bygger ut Sametingets virksomhet ytterligere.

Tilbake på en perrong i Oslo Sentralbanestasjon står Erna Solberg, Jan Tore Sanner, Monica Mæland, Trine Skei Grande og Odlaug Bollestad. De lurer kanskje på hva som har skjedd, hvorfor og hvordan.

På bakteppet vil det nok være ulike forklaringer til denne selsomme tildragelsen. For meg som tidligere politiker, er det naturlig å datere starten til 28. februar 1997 da Stortinget vedtok en lovendring om at også oldeforeldre skulle telle med ved innmelding til Sametingets valgmanntall. Forholdsvis kort tid etter ble Sametingets planverk 1998-2001 kjent: “Samene er ett folk, og derav følger retten til selvbestemmelse”. Og videre: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (...) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må medføre gjensidige forpliktelser. (....) . Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.”

Deretter skjedde tingene raskt. Bondevik II-regjeringen kapitulerte, og i år 2005 signerte kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H) og NSR-lederen, sametingspresident Sven Roald Nystø, konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen. Samtidig fikk Erna Solberg vedtatt en endring i Offentlighetsloven (§ 19) som medfører at kravet om fullt innsyn i slike konsultasjoner ble fjernet, og når det gjelder innsyn i etterkant, ja da gjelder bestemmelsene i en Veileder til §19 hvor det bl.a heter at: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig».

«Åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati», mener regjeringen, men samtidig praktiseres lukkethet og forskjellsbehandling av innbyggere i nord, etter etnisitet. I syd merker man ikke noe til dette. Her vil åpenhet og demokratisk politiske prosesser fortsatt gjelde.

Den autoritære tonen som folket i nord kjenner igjen i Mælands budskap og bruk av nedlatende retorikk i regiondebatten, kommer også til uttrykk her når hun prøver å opplyse folk og næring nordenfjells om folkeretten og «samenes urfolksrettigheter». Det er nemlig en hake med det Monica Mæland skriver, for med bakgrunn i hennes egen definisjon av urfolket i Norge, arbeidslivsorganisasjonen ILO’s definisjon av folkegrupper som konvensjonen er ment å gjelde for, og sett i lys av dagens situasjon for samene i Norge, er det ikke mulig for Monica Mæland å finne belegg for sin påstand om at «Samene er urfolk – punktum» - dessuten at de også er en ILO-169 folkegruppe.

Samenes lovfestede «særskilte rettigheter» er hovedsaklig tilstede for å reparere «de skadene tidligere tiders politikk har påført dem», opplyser Mæland. Som jurist kjenner Mæland godt til dette lovverket som betyr diskriminering av den ikke-samiske befolkningen, men også av fastboende samer, men ikke for reindriftssamene. Når det gjelder forståelsen av konsekven-sene, mangler hun åpenbart nødvendig innsikt. Hvor lenge mener forøvrig Mæland at folk og næring i nord skal bli tvunget til å betale for urett andre har eller måtte ha begått?

Spørsmålet er relevant. Med seg i bagasjen har nemlig Myrnes Balto og Keskitalo som nevnt, også stortingsmeldingen om samisk språk, kultur og samfunnsliv som Mæland fremmet og fikk godkjent 21. juni. Stortingsmeldingen (og hennes lovforslag om konsultasjonsplikt) bør leses av alle kandidater til kommunestyrer og fylkesting og ikke minst av journalister.

Det fremgår av meldingen at den er blitt til gjennom et samarbeide mellom «Politisk avdeling for samer» (SAMI) i KMD og sametingsrådet. SAMI analyserer og legger frem utfordringene. Sametingsrådet (NSR/NRL) overtar stafettpinnen og leverer premissene for løsninger i form av merknader til saksområder skrevet inn i meldingen, kapittel for kapittel. Fremgangsmåten er like genial som ynkelig. Samelandsbevegelsen tar sikkert bølgen til meldingen. For innled-ningsvis i meldingen slår Monica Mæland fast at «Samene er anerkjent som urfolk i Norge. Norge har også folkerettslige forpliktelser som legger føringer for samepolitikken».

NSR har nakketak på Høyreeliten som i stortingsmeldingen lover å videreutvikle en politikk som skiller på etnisitet! I denne politiske prosessen er folket nordenfjells salderingspost, bokført og krydret med «urfolksrettigheter» av regjeringen. Statsministeren bør anmode sameministeren å jekke seg ned. Monica Mæland må slutt å snakke til oss som er imot den samepolitikken som hun fører og forfekter, som om vi er barn.  Vi er voksne og vi vet hva vi snakker om. Punktum!