Inge Even Danielsen

I mange kommuner har man klart å drive igjennom bl.a. en omfattende utbygging av vindkraftverk i en rekke områder som den samiske reindriften har brukt gjennom flere hundre år.

Det har skjedd til tross for sterk motstand og tallrike protester mot store, irreversible naturinngrep og uoverskuelige konsekvenser for såvel reindrift som for natur- og friluftsinteresser.

Med dette som bakteppe, er det vanskelig å forstå at kommunene kan ha noen begrunnet frykt for å miste sin innflytelse i de områdene som er inntegnet i reindriftas arealbrukskart, som nå har vært i bruk et trettitalls år.

Avtalefestet fornyelse

Som ledd i oppfølgingen av reindriftsavtalen, fikk Landbruksdirektoratet – allerede i 2014 – i oppdrag fra avtalepartene (Landbruks- og matdepartementet og Norske Reindriftssamers Landsforbund) å lage en digital løsning for arealbrukskartene, de såkalte Nibiokartene.

I et pilotprosjekt som omfatter tre reinbeitedistrikter, er nå deres arealbruk inntegnet i den nye kartløsningen for å innhente erfaringer.

Burde være kjent

Det har medført heftige protester fra fire ordførere, med Selbu-ordføreren i spissen for kollegene i Midtre Gauldal, Melhus og Tydal.

Sp´s stortingsrepresentant Heidi Greni har også sluttet seg til protestene, bl.a. med krav krav til landbruksminister Olaug Vervik Bollestad (KrF) om at Nibioprosjektet stoppes til kommuner og berørte grunneiere blir «tilstrekkelig involvert».

Som i en blåkopi fra ordførernes brev til Landbruksdorektoratet, spør Greni om statsråden vil sørge for at alle reindriftsutøverne må forholde seg til vedtatte distriktsgrenser når de skal inntegne sin beitebruk i Nibiokartene.

Greni burde selv kjenne svaret: Arealbrukskartene er næringens egen oversikt over hvordan reindriftsområdene brukes og kartene har vært i bruk siden starten på 1990-tallet.

Endrer ikke rettigheter

Kartene har imidlertid vært av varierende kvalitet. Formålet med digitaliseringen er at de skal være lettere å oppdatere og enklere tilgjengelig som et godt verktøy for alle, herunder også kommuner, fylkeskommuner og tiltakshavere.

Det er den faktiske arealbruken som skal tegnes inn på kartene og inntegningene endrer ikke på gjeldende rettighetsforhold. Det er også fortsatt slik, at eventuelt uklare rettigheter i et område må avgjøres rettslig.

De inntegnede områdene som utløser opphisselsen fra de fire ordførerne og Greni, er områder som Lappekommisjonen allerede i 1880 årene dokumenterte som samiske reindriftsområder.

Har aldri vært tema

Men kommunene selv sørget for at områdene ble liggende utenfor de distriktsgrensene som de på egenhånd dikterte og som Staten senere stadfestet på 1880-tallet.

De fire ordførerne, og Greni, hevder at reindrifta ikke har rettigheter i de inntegnede områdene i de digitaliserte arealbrukskartene. Våre rettigheter i de inntegnede områdene har knapt vært noe tema tidligere, og de har heller aldri vært prøvd rettslig.

Den viktigste grunnen til at Gåebrien sijte har tegnet inn disse områdene, er å vise den områdebruken vi faktisk har, og hvor den fremtidige bruken kommer til å øke på grunn av virkningene av den omfattende utbyggingen av Stokkfjellet vindkraftverk i Selbu.

Grundig orientert

Dette er noe alle aktører, fra grunneiere og berørte kommuner til konsesjonsmyndigheter er blitt grundig orientert om i konsesjonsprosessen, uten at det ble hensyntatt. Spesielt Selbu har vært godt kjent med dette.

Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse, at aktivitetene rundt og driften av vindkraftverket fører til at reinen skyr unna og trekker vestover for å finne beitero.

Reinen har alltid trukket vestover og inn i disse områdene, men det har først skjedd i noe omfang etter at brunstperioden er over. Det vi nå har sett starten på, er at deler av flokken starter trekket vestover tidligere på grunn av forstyrrelser fra anleggsvirksomheten i Stokkfjellet.

Svekket for all fremtid

Vi ser stor grunn til å anta at denne tendensen vil øke når driftsfasen av Stokkfjellet vindkraftverk begynner.

Den økonomiske kompensasjonen vi fikk gjennom forliksavtalen vi så oss nødt til å inngå med utbyggerne, er i bunn og grunn en innrømmelse av at vi påføres både tapt produksjon og et betydelig merarbeid. Det er imidlertid slik, at ingen økonomisk kompensasjon kan veie opp for at driftsvilkårene i disse områdene for all fremtid vil være svekket.

Vi må derfor fokusere på muligheter fremfor problemer med tanke på det som skjer i disse områdene.

Meningsløse krav

Det burde også kommunene gjøre, bl.a. ved å se de nye kartene som et verktøy som kan gjøre det lettere å styre utenom skadelige og/eller konfliktfylte tiltak.

Dersom påstandene om at arealbrukskartene er et hinder hadde vært riktig – ja, så skulle de faktisk ha vært et hinder. Men kommunene kjører sine prosesser helt uavhengig av disse kartene, og de har vedtaksrett dersom det ikke kommer innsigelser.

Vi ønsker at kommunen skal ta hensyn til reindriftsinteressene, samtidig som vi ser det som meningsløst at de skal kreve involvering i et kartarbeid, når de verken har kompetanse i reindrift eller kunnskap om hvordan områdene brukes.