Ragnar Kokkvoll
Under spanskesyken i 1918-1920 var kunnskapen om smittsomme sykdommer svært mangelfull. Man visste ikke hva som forårsaket sykdommen, man visste ikke hva et virus var. Det fantes naturligvis ikke vaksine, og heller ikke antibiotika som kunne slå ned den viktigste dødsårsaken, lungebetennelsen.
Svært lite ble gjort fra myndighetenes side for å beskytte befolkningen. Advarslene fra legehold var svake. Det var viktig å berolige befolkningen, og å holde hjulene i gang. Folk gikk på arbeid, ungene ble bare unntaksvis, og i korte perioder, tatt ut av skolene. Gudstjenester, politiske møter, konserter og fester ble som oftest gjennomført.
Av jordas den gang 1.8 milliarder innbyggere ble en tredjedel smittet og 50 millioner døde. Norge hadde 2.6 mill. innbyggere, og opp mot halvparten ble smittet. 15 000 døde. I Rørosregionen døde nærmere ett hundre.
De fleste overlevde, altså. Og ble immune. Flokkimmune. Men prisen var, som vi vet, enorm.
En fristes til å spørre: Er det dette de svenske myndighetene driver med i dag, når de lar store deler av befolkninga bli utsatt for smitte? Slik at den skal utvikle nettopp flokkimmunitet. Hva vil resultatet bli? Allerede i dag er tallene stygge.
Spanskesyken spredte seg spesielt hurtig da folk verden over feiret at første verdenskrig var slutt.
Ferske bilder fra Grünerløkka av mennesker på frislepp, gir grunn til bekymring. At vi står overfor en påskefeiring og etter hvert også en 17.maifeiring, med en stadig mer våryr befolkning som er blitt lei av isolasjonen, kommer til å by på store utfordringer.
Vi må nå huske at ingen lenke er sterkere enn dets svakeste ledd. Vi må fortsatt stå sammen, vi må fortsatt bli styrt med stramme tøyler.
Av Ragnar Kokkvoll