Fottrinn fra rom der intet menneske befinner seg, mystiske dufter og lys som skrur seg av og på av seg selv, det er en del av hverdagen for de som jobber på Justismuseet i Trondheim. Bygget har inneholdt både slaveri og asyl for sinnslidende kriminelle og historien henger i veggene. I dag preges de gamle rommene av utstillinger fra brutale deler av Norges historie; alt fra skarpretterutstyr fra den gang henrettelser ved halshugging var normen, til mer moderne artefakter fra politiets historie.

– Jeg vil vel ikke si at dette er ting som skjer hver dag, sier museumsformidler Christine R. Eriksen om fenomenene som stadig rapporteres fra murbygningen i Ila.

– Men en dag satte vi oss ned og sammenlignet historier viste det seg fort at alle hadde noe å fortelle.

Saken fortsetter under lydfilen

Mystisk duft

Museet har et eget rom dedikert til andre verdenskrig. Kunt Sivertsen omtaler seg selv som politipensjonist og er i dag rådgiver ved museet. Han hadde ansvaret for å sette sammen denne utstillingen på 90-tallet.

– Jeg skal innrømme at vi la vekt på å gjøre dette rommet uhyggelig, sier Sivertsen.

– Det rommer en uhyggelig historie og det kan man ikke komme bort fra. Han forteller videre at det hender at noe ekstra mystisk skjer her inne.

– Ved flere anledninger har det hendt at man plutselig kjenner duften av Brut etterbarberingsvann midt i rommet.

– Vi finner ingen forklaring på det, men det sies at dette er etterbarberingsvannet Henry Rinnan brukte og i å med at mye av materialet fra Rinnans celle og rettergang er utstilt her, er det lett å la fantasien gjøre noen krumspring, smiler han.

Andre Verdenskrig: I det såkalte Andre Verdenskrig-rommet, stilles det ut artefakter fra tyskernes okkupasjon av Trondheim. Nå og da kan man plutselig oppleve å kjenne den helt særegne duften av Brut etterbarberingsvann, uten å kunne forklare hvor den kommer fra. Museumsformidler Christine R. Eriksen, lar seg likevel ikke skremme. Foto: Anne Gundersen

Celle 11

Tredje etasje er ikke åpen for publikum. Her finnes blant annet tekstillageret; de gamle uniformene som brukes på de mange dukkene som er plassert rundt omkring i museet. Og innenfor tekstillageret, ligger cella som er årsaken til mange av ryktene som svirrer om overnaturlig aktivitet i Justismuseet.

– Her er det mange som rett og slett ikke orker å gå inn, sier Eriksen, i det hun låser opp cella som en gang huset noen av de mest utagerende av fangene i fengselet.

– Det var en gang en ung reporter fra en lokal radiostasjon som insisterte på å tilbringe noen timer her inne en mørk vinternatt, ser Sivertsen.

– Han trodde han var innelåst og alene i bygningen, noe vi lot ham tro. Naturligvis ville dette være mot reglementet, så vi oppholdt oss i museet og ventet på å slippe ham ut etter avtalt tid. Da hadde han fått nok, for å si det sånn, ler Sivertsen. Han var urokkelig i sin påstand om at han hadde hørt "noen" låse seg inn i cella, selv om ingen var å se og at han hadde fått opptak av det. Vi vet ikke hva han opplevde, men at han hadde en opplevelse, det er sikkert.

Arbeidsplass

Den ene dagen følger den andre for de ansatte ved Justsmuseet, slik de gjør ved alle arbeidsplasser.

– Men det er ikke til å komme fra at dette er et spesielt sted å jobbe. Så når vi utlyser ledige stillinger, lønner det seg å understreke at man ikke bør være skvetten og mørkredd for å jobbe her hos oss, avslutter Knut Sivertsen.