Konserten startet med at vår gamle helt, Øystein Dolmen, gikk av scena og ble borte i 10–15 minutter. Var det tull, var det laget sånn? Det er aldri godt å vite. Men morsomt var det. Da han kom tilbake påsto han å ha blitt innelåst på dametoalettet hvor han forøvrig fant dirigentens lommebok.
Og derfra gikk det oppover.
Luftforsvarets musikkorps satte stemningen med to stykker av Edvard Grieg. Dette gjorde de stående og koreografert.
Så ble det en avdeling med Jovan Paclovic på trekkspill sammen med orkesteret. Her fikk vi fantastiske melodier som han har komponert. Jovan Pavlovic er en stor musiker som ser ut til å kunne benyttes til det meste. Her fikk vi se noe av hans sarte side.
Da Øystein Dolmen kom tilbake fikk vi høre den (fiktive) historien om tilblivelsen til To små bulgarere som visstnok foregikk på en glattcelle i Bucuresti.
Musikken de presenterte er ny og inspirert av takt fra Øst-Europa. Dette får litt invirkning også på melodiene, men likevel klarer Øystein Dolmen å finne fengende melodier som er utrolig allsangvennlige til og med første gang du hører dem. Det virker som samarbeidet mellom de to er en skikkelig match!
Mot slutten av konserten vokste det hele til en avslutning som antar Andy Kaufmannske proposjoner hvor korpset, eller bandet som de to hovedpersonene omtalte dem som virkelig slo seg løs med musikalske ablegøyer. Det hele endte med trampeklapp og det ble tre innkallelser til en langvarig og fortjent applaus.
Vi har øvd i masse dager, tråkket og gjort feil, men det å ha et publikum i salen gjør at man får den nødvendige medspilleren.