Dette er en kronikk, og innlegget gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

En forferdelig og enerverende lyd trenger seg inn øregangene og fyller hele rommet. Det tar en tid før jeg oppfatter hvor den kommer fra og hva jeg kan gjøre med den. Mitt eneste nyttårsforsett dette året er at jeg skal slutte å slumre. Men, Karin Jegtvik, det kan du så seriøst drite i, tenker jeg der jeg ligger med hodet trykt ned i puta mens telefonen vibrerer og uler. Jeg angrer på at jeg satte alarmen på så altfor tidlig. Tanken kvelden før var nemlig at jeg skulle starte et nytt og bedre liv neste morgen. Jeg skulle bli a-menneske og treningsnarkoman sånn over natta – dét var plana. Sjef i eget liv ... Noen burde gi meg sparken.

Da, folkens, da var jaggu 2021 over, da er det bare å brette opp ermene! Eller … Jeg har inntrykk av at folk flest sier at det er på tide å brette opp armene. Noe som høres uhorvelig vondt ut. Å brette opp armene. Det kan virke som det er et urovekkende høyt antall sjølskadere blant oss. Men det skal vi altså gjøre, mener folk. Ta et godt tak i armene og brette de opp. For det er godt å komme tilbake til hverdagen. Til havregrøt og mislykka nutrilettkurer, til råkost og betasuppe. Ja, noen fabulerer til og med om at de skal ha hvit måned. Må ikke forveksles med hvit jul, med snø og engler som daler ned i skjul. Neida, nå betyr hvit at man skal leve mest mulig spartansk og nøkternt. Drikke vann i stedet for vin, spise kålrabi i stedet for ribbe og avstå fra saltmat og søtmat og penger og gull. Rett og slett en mental selvpining. Som en slags avstraffelse for all fråtsinga i jula. Ja, det er deilig å komme seg tilbake til hverdagen, du. Til 2022. Nytt år - nye muligheter. NEI! Det er de føckings samme mulighetene du hadde i fjor. Og året før der. Det skjer ikke en radikal endring i livet ditt over natta. Bare fordi det brennes av milliarder i fyrverkeri og det sprettes noen flasker med champis. Verden er den samme i dag som i går. Nesten.

Fru Desember har nettopp høvlet over hver og en av oss. Med sitt vinnende vesen og manipulerende framgangsmåte har hun tvangsforet oss og dynga oss ned med kos og god stemning. Vi har latt oss rive med av gamle tradisjoner, ikledd oss fjollete julenissekostymer og tyna i oss mat til vi har vært sprekkeferdige og enda litt til. Vi har stressa rundt på kjøpesenter etter julegaver, vi har baka, vaska og pynta tre. Vi har svetta og innimellom kjefta og banna over tre som ikke passer i foten, over julegaver så formløse at de er umulige å pakke inn, over brente pepperkaker og ubehagelige hold in-strømpebukser, men Fru Desember bare: Dette er koselig dere, nå koser vi oss skikkelig. Og vi bare: Ja, dette er bare SÅ koselig, altså. Og så lener vi oss godt tilbake i godstolen og lar akevitt’n roe nervene, mens Fru Desember tyller oss inn i stemningsfull julemusikk og mektige familietradisjoner. Og vi elsker det. I alle fall jeg. Jeg trives i fryd, fråtsing og ferie, som en reinkarnasjon av Ludvik den 14. Jeg savner verken havregrøten eller den harde kontorstolen. Men så ... Plutselig samler Fru Desember sammen alt av glitter og girlander og sier på gjensyn. En eim av nellik og einebær henger igjen i rommet i det døren slamrer igjen bak henne. En følelse jeg ikke har kjent på lenge brer seg i mageregionen; sult. Jeg vinker lengselsfullt etter Fru Desember fra vinduet, og det er da jeg oppdager ham. Denne sykelig magre og lutrygga skapningen som kommer imot meg. Han tvinger en tynnslitt flanelljakke rundt seg, mens han skyver seg mot vind og sørpe. Joda, jeg ser hvem det er. Jeg kjenner ham igjen fra i fjor. Det er Herr Januar. Med veska full av dårlig samvittighet og glemte plikter. Det eneste positive han har med seg er marsipan til halv pris.

Jeg som lider av utsettelsessyndromet har jo sjølsagt utsatt alt til etter jul. Det begynte jeg med allerede i oktober, og det har rukket å hope seg opp en del på disse månedene. Blant annet kilo, ja … Det er viktig å ha litt spekk på kroppen til vinter’n, sa jeg overbevisende til meg sjøl i oktober. Så overbevisende var jeg at jeg faktisk trodde på meg, men nå føler jeg meg lurt. Og nå er altså tiden inne for å gjøre alt jeg har utsatt. Jeg har ikke lenger en unnskyldning for å la være. Jeg leter febrilsk etter et selvbedrag, men neste utsettelsespunkt er ikke før «til høsten», og det er lenge til. Og det er lenge til ferie. Apropos ferie ... Hvorfor er det ingenting som heter andre nyttårsdag? Vi har andre juledag og vi har andre påskedag. Ja, til og med andre pinsedag har vi. Vi trenger slike bonusfridager som gir oss en myk start på hverdagen. Spesielt nå i svarteste januar. Men andre januar er ingen andre nyttårsdag. Definitivt ingen myk start. Den er ramme alvor. Selve symbolet på brå overgang. Ikke bare skal vi tilbake på jobb, men i tillegg må vi skjemmes over at vi bryter forsetter før vi i det hele tatt rakk å skryte av dem og vi skal slite med fråtsekiloene vi har utsatt å tenke på helt siden oktober. Herr Januar, nå kan du dra igjen. Men han nekter. Han lenker seg fast, mens han tygger på en inntørka daddel som Fru Desember har lagt igjen.

Jeg ga opp prosjekt «slutt slumringa» allerede første arbeidsdag. Det skjønte du sikkert. Det var rett og slett ikke gjennomførbart. Jeg får prøve igjen «til høsten». Så tradisjon tro havarerte årets forsett, men en liten bønn det har jeg: Et ønske om at vi alle anerkjenner denne første uka i januar som helvetesuka. En kollektiv enighet om at denne uka faktisk er helt jævlig. Den er altfor lang, den er mørk og tussig og energislukende, den dreper motivasjonen og den maltrakterer selvbildet. Jeg ser at dere prøver, og det finnes mangt et hederlig forsøk, men du ... Ikke send meg sånne snæpper om at det er godt å komme tilbake til hverdag og havregrøt igjen. Ikke send meg bilder av at du løper tre mil på tredemølla, skjønt – mellom oss – det kommer ikke til å vare til tjuan dag jul en gang. Og ikke legg ut bilder på Facebook av at du isbader. Ikke gjør det. Ikke bare er det provoserende unødvendig, det ser også uhorvelig ubehagelig ut. Jeg klarer ikke skjønne greia med å utsette seg selv for unødvendig pine og frost i det våte element. Om du på død og liv må fryse kan du vel heller skru av strømmen i eget hjem.

Og du ... Ikke prøv å overbevise meg om at matpakka di med tørr kneip og kvitost er en kulinarisk opplevelse. Den er ikke det, vet du. Du hadde mye heller gafla innpå med røykelaks og eggerøre. Så kan vi bare være enige om det. At under den vanskelige førsteuka lider vi i stillhet. Og så lar vi positivitetstyranniet ligge en stakket stund. I alle fall til over helga. Takk.