Nyheter

Odd Jarle Lien og ordfører Inga Balstad under fjorårets store markering

Rovdyrforliket - blir det mindre bjørn ?

Nei, mener lederne for rovviltnemdene i Midt-Norge og Troms/Finnmark.

Les kommentaren fra

Willy Ørnebakk, leder Rovviltnemnda for Troms og Finnmark (reg. 8)

og Toril Melheim Strand, leder i Rovviltnemnda for Midt-Norge (reg. 6)

Et samstemt og tiljublet Stortingsforlik hørtes betryggende ut i første runde. Stortingsrepresentant Frank Bakke Jensen fra Finnmark Høyre, uttalte i NRK Nordnytt radio fredag 17/6 følgende om rovviltforliket: ”Vi tar ned bestandsmålene, vi får færre rovdyr, og vi forsterker den lokale forvaltningen.” Det fastslås videre at vi som leser og forstår forliket/dokumentet på en annen måte må ha tolket dette feil.

Norsk rovdyrpolitikk baserer seg på å få til både utstrakt bruk av utmarksbeite og stabile rovdyrbestander på samme tid (2-delt målsetting). Det er de store problemene med å få dette til i praksis som er årsaken til at Stortinget nå har behandlet denne saken på nytt bare 6 år etter sist gang. Utfordringen er samspillet mellom disse to målsettingene. Stortinget kaller dette arealdifferensiering, - rovdyr og beitedyr skal forsøkes holdt i hver sine geografiske områder.

Rovviltbestandene

For de to artene som er den største utfordringen i våre regioner, - jerv og gaupe, fastslår forliket at bestandsmålene for gaupe og jerv etter stortingsvedtaket i 2004 fortsatt står ved lag. Altså ingen endring.

For bjørn vil dette forliket gjøre svært spesielle utslag. I vedtaket fra 2004 snakker Stortinget ikke om antall individer, men om 15 årlige ynglinger. Fagfolkene har forklart oss at en bjørnebestand med normal sammensetting (slik man ser det i Sverige), vil bestå av 10 dyr pr yngling med 50/50 fordeling mellom hanner og hunner. Med en jevn fordeling mellom kjønn skulle vedtaket fra 2004 bety 150 bjørn i Norge. I 2010 ble det dokumentert minimum 166 forskjellige bjørner i Norge, men kjønnsbalansen er ikke på plass enda. Med 113 hanner og 53 hunner hadde vi 32 % hunner på landsbasis. Troms og Finnmark er i en særstilling fordi de har omtrent kjønnsbalanse, - i 2010 faktisk flere hunner enn hanner, altså normaltilstand som i Sverige. Lenger sør er det større utfordringer med omstreifende hanner som ferdes langt utenfor binneområdene.

Reg.8 har etter 2004 hatt ansvaret for 6 av de vedtatte 15 bjørneynglingene, altså ca. 60 bjørner. De siste årene har regionen hatt 55-63 DNA-dok. individer med omtrent 50/50 kjønnsfordeling, altså en bestand akkurat slik som ønsket.

I Midt-Norge er kravet 4 årlige ynglinger, - til nå kalkulert til 40 bjørn. De siste årene har regionen hatt 47- 53 DNA-dok. individ. Det nærmer seg 3 ynglinger innenfor binneområdet, men i tillegg har regionen ca 20 unge hannbjørner som er på vandring og som skaper mye uro og skader.

Forliket legger nå opp til en individ-telling, samtidig som måltallet reduseres fra 15 til 13 årlige ynglinger. Hvem som blir tilgodesett med reduksjon står det ingenting om i forliket, men vi går ut fra at det blir reg. 6 og 8. Det skal videre være 6,5 binner (hunner?) pr yngling, og det settes et tak på hanner på 1,5 ganger antall hunner, altså hele 50% flere hannbjørn enn det som trengs for å oppnå en normalbestand. Dette betyr at det nye målet for bjørn i Norge er 13 ynglinger, samt at det skal være 85 hunner og 127 hanner, til sammen 212 bjørn!

Den nye utregningsformelen gir dramatiske utslag.

Med et pennestrøk får alle regioner krav om at bjørnebestanden skal økes med 65%.

Troms og Finnmark fra 60 til 100 bjørn

Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag fra 40 til 65 bjørn

Nordland fra 20 til 33 bjørn

Hedmark fra 30 til 50 bjørn.

De 2 ynglingene som skal tas bort vil redusere talla med 32 dyr.

Dokumentasjonene er dessuten vanskelige å oppnå.  Man må ha  DNA-profil fra innsamlet møkk/hår. Resultatet som framkommer viser så absolutt en minimumsbestand. Med det som er beskrevet ovenfor, får man nå definitivt en endring. Men absolutt ikke slik som Frank Bakke Jensen hevder!

Lokal/regional forvaltning

Den siste påstanden fra Bakke Jensen er at forliket forsterker den lokale forvaltningen. Vi kan ikke med vår beste vilje se at forliksdokumentet inneholder nye momenter vedr lokal/regional forvaltning som vil styrke denne. Det eneste er gode intensjoner og en gjentakelse av dagens situasjon.

Mange av spørsmålene vil ikke la seg besvare før om lang tid, fordi selve stortingsvedtaket settes ikke ut i livet før en lov eller forskrift er laget eller endret, evt gjennom f.eks budsjettvedtak. Forliket er et stort dokument, og inneholder mange formuleringer som er i direkte motstrid til hverandre. Forliket er definitivt skrevet med sør-norske øyne, og inneholder påstander som er direkte feil sett fra nord. Dokumentet har svært mange upresise intensjoner som gjør det umulig å vite hvordan sluttresultatet vil bli når loven eller forskriften skal endres.

Noen eksempler som underbygger våre påstander :

- Det fastslås at fellingskvoter skal fastsettes av Miljøverndepartementet når bestandsmålene ikke er nådd. I dag gjøres dette av DN (Dirnat). Skal dette virkelig sentraliseres til Oslo?

- Det fastslås at snøscooter kan brukes ved skadefelling. Dette er allerede gjeldende i dag. Den store utfordringen er at man i dag må søke 3 parter om tillatelse (grunneier, kommune og fylkesmann), og før dette er gjennomført er skadedyret normalt over alle hauger.

- Det fastslås at vi har en bjørnebestand med vesentlig flere hannbjørn enn hunndyr. Det er dette som er bakgrunnen for at det lages en ny beregningsmodell som beskrevet ovenfor. Dette er direkte feil for region 8. For alle regioner vil vi fortsatt måtte ha vesentlig flere hannbjørn for å oppfylle kravet om 1,5 hann pr. ho. Var det forlikets intensjon?

- Forliket sier at miljøforvaltningen så langt dette er mulig skal ta ut resterende del av fellingskvotene når lisensjakten ikke gir de ønskede resultater. Videre fastslås det at det er DN som ene og alene har myndighet til å fatte vedtak om, hvordan og hvor ekstraordinære uttak skal igangsettes. I dag kan både regionalt nivå ved fylkesmennene og DN gjøre dette. Skal dette virkelig sentraliseres til Trondheim? Skal regionalt nivå virkelig fratas denne myndigheten som en del av arbeidet med å ”styrke den lokale forvaltningen” ?

Ansvaret

Det er allerede i dag slik at det er DN som alene har all myndighet vedr uttak/felling fra februar til juni, altså 1/3 av året i yngletida.  Nå ser det ut til at man vil flytte ansvaret for reguleringsuttak bort fra regionene og til DN alene, så burde Stortinget være klar på at det er DN som har ansvaret for å holde bestandene på vedtatt nivå, og ikke de regionale nemndene. Slik formuleringen nå er i forliket, og i gjeldende forskrift, så er dette kun egnet til ansvarsfraskrivelse. Å holde nemndene ansvarlige uten å gi dem nødvendig myndighet er kun egnet til å holde folk for narr.

På nettsidene til avisa Nationen sier Venstre-leder Trine Skei Grande dette om forliket :

“- Venstre er svært fornøyd med at vi klarte å få gjennomslag for å ikke redusere antallet ynglende ulv i Norge, og at antallet ynglende bjørn fortsatt skal øke. For Venstre var det viktigste i forhandlingene å sikre fortsatt bærekraftige rovdyrstammer i Norge, og det har vi fått til. Alt annet er underordnet dette målet, sier Skei Grande.”

For oss som bemanner rovviltnemndene og forsøker å sette den todelte målsettingen om både rovvilt og beitedyr ut i praksis er det ganske kraftig kost å lese formuleringer om at ”alt annet er underordnet”, men Venstre-lederen skal i alle fall krediteres for å være tydelig på hva forliket innebærer.

Konklusjon:

6 år etter forrige behandling har vi oppnådd bestandsmålene for ulv, jerv og gaupe. Når vi nå får klare beregningsregler for bjørn, vil vi i løpet av de neste 6 årene også få på plass målet for bjørn.

Forliket innebærer betydelig vekst i bjørnebestanden. For resten av rovviltartene blir det status quo. Den to-delte målsettingen vil få dårligere vilkår enn på lenge.