Nyheter

Soldatene fylte Østbygrenda

Fortvilet Armfeldt i sterk forestilling

Årets oppsetning av Karolinerspelet i Tydal er preget av fortvilelse og gir en sterk teateropplevelse

Fortvilte gårdfolk møter de første soldatene på gårdstunet

Generalen selv kommer inn på gården i sin slede

Armfeldt gir ikke etter for gårdsfolkets fortvilelse

Fortvilte generaler krangler om veien videre

Staffa møter sin slktning Gunnar Hjälte fra Tångböle

Fortvilte gårdsfolk blir vitner til plyndring og nedslakting av budskapen

Frosne soldater varmer seg på de de finner av brennbart materiale

En fortvilet general ser seg tilbake i prologen

Gjennom ti oppsetninger har vi møtt mange utgaver av general Armfeldt, både den for milde og kanskje den for sterke generalen.  I år er det fortvilelsen som preger Paul Ottar Hagas tolkning.  Fortvilelsen over hele tiden å bli stilt overfor umulige valg.  Skal hæren slå seg til ro i et lite bygdesamfunn som ikke kan gi dem verken mat, husly eller varme - eller skal de begi seg ut på en marsj over fjellet som garantert vil medføre døden for mange?  Skal de begå likskjending ved å ta eiendeler fra døde for kanskje å berge noen som enda er i live?  Skal hestene trekke kanoner eller sleder med syke og skadde soldater?  For en krigsherre er det dødssynd å forlate våpen på fiendtlig mark.

Fortvilelse møter vi også hos bygdefolket som må se at det lille de hadde for å berge seg gjennom vinteren blir frarøvet dem i løpet av en kveld - nyttårsaften 1718.  Husbonden Lars blir også stilt overfor et umenneskelig valg når han tvinges til å bli med svenskehæren som veiviser.  Skal han med fare for sitt eget liv føre dem opp i snaufjellet eller skal han velge den tryggere veien i skogbandet med fare for folk og forråd som er gjemt unna på setervollene?

Forestillingen er fylt av sterke scener, en mor som blir slått i bakken og fratatt sine nyfødte tvillinger, en desertør som blir hengt, en jente som blir bortført og voldtatt og en karolineraspirant som dør i hendene til en medsoldat.  Allikevel er ikke disse blåst opp slik at det tar fokuset vekk fra fortvilelsen.  Her er det heller ikke snakk om krigshandlinger og om hvem som dreper hvem.  Her er det snakk om hvem som skal ha vottene, om hvem som skal ha den siste brødbiten og om hvem som skal få en ørliten sjanse til kanskje å overleve.

Paul Ottar Haga er i årets oppsetning den eneste profesjonelle skuespilleren.  Han tolker rollen som general Armfeldt på en utmerket måte og trekker amatørene med seg opp på et høyt nivå.  Selv om roller som tidligere er spilt av profesjonelle i år spilles av amatører, er dette en av de beste oppsetningene i spelets historie,

Skal vi sette fingeren på noe, så må det bli de hvitkldte barna som kommer inn mot slutten av forestillinen og legger seg over døde soldater.  Dette skal visstnok symbolisere sjelen til soldatene, men kunne med fordel vært droppet.  Allikevel - det ødelegger ikke helhetsinntrykket av en god teateropplevelse.

Værforholdene var perfekte - en minusgrad og stjernehimmel da soldatene kom inn på gården.  Senere kom det litt snø og litt vind som ga oss et bilde av hvordan det kunne være.  Bedre regi kunne det ikke ha vært - selv om det nok var langt verre i nyttårshelgen 1718-1719.